Svartgeita

Da jeg var lita hadde vi geiter. Mange geiter. Og vi barna fant oss våre spesielle som vi fikk ekstra godt forhold til. 
Men det er ei geit som virkelig har satt sitt avtrykk. Ikke bare i mitt hjerte, men i alle oss som var så heldige å bli kjent med henne.

Svartgeita var selvfølgelig svart. Hun hadde ganske langt ragg og hadde store, spisse horn som pekte litt utover. Hvis vi så ansiktet hennes i profil, kunne vi tydelig se bokstaven "V" som markerte ansiktet og hornene hennes.
Svartgeita ble kjøpt sammen med 5-6 andre geiter fra en gård som skulle avvikle sin produksjon. Så det var flere geiter som sammen kom til vår fjøs der det allerede var flere geiter.

Svartgeita var sur og grinete, og mamma hadde litt respekt for henne. Hun var bøllete mot de andre geitene, og kunne rett som det var stange dem unna vei. Det var litt skremmende, for hun gikk etter jurene på de andre, og hvis jurene ble skadet kunne det hende at dyret måtte avlives. Svartgeita var som en mobber mot alle de andre. Hun tvang seg til å spise kraftforet til de andre etter at hun hadde spist sitt eget, og hun var ei pest og ei plage.

Om sommeren hadde vi geitene i sommerfjøset. Der fikk alle geitene sine bestemte plasser, og hver og en ble satt fast i sin bås med tau eller kjetting. Det tok litt tid å få bundet alle geitene på sine respektive plasser, og mens dette pågikk var Svartgeita ekstremt plagsom. Til slutt ble mamma så irritert at hun satte i med fast og bestemt stemme:

"Svartgeita! No må du se til å komme dæ på plassen din!"

Svartgeita stoppet opp, så på mamma, og gikk rolig til plassen sin. Fra den dagen fikk hun navnet sitt: Svartgeita. Og kanskje var det akkurat det navnet hun hadde hatt på den gården som hun kom fra?

Etter den episoden forandret Svartgeita seg. Fra å være en mobber og ei litt skummel geit, ble hun nå rolig og hun virket full av selvtillit. De andre geitene hadde respekt for henne, og det ble helt naturlig at det ble hun som skulle bære bjella. Bjellgeita var selveste lederen, og de andre geitene lot alltid bjellgeita være sjefen. Uansett. Bjellgeita gikk alltid først i troppen, enten de skulle til skogs "og gjøre seg feite" eller de skulle hjem til sommerfjøset om kvelden for å melkes.
Det var litt av et syn å se på flokken når de kom hjem til kveldsstellet. Hundre geiter, løpende nedover bakkene, med Svartgeita først og de andre bak henne, nesten som i en gåseplog. 
Alltid var Svartgeita først. Hvis det var noen unggeiter som prøvde seg, var hun snar med å puffe de vekk med hornene sine. Men hun skadet de aldri.

Svartgeita var sjefen i fjøset, og alle visste det. Både vi mennesker og de andre geitene. Og hun fikk lov til å være det. Og når våren kom og bjella ble henta frem og hengt rundt halsen på Svartgeita, da så vi nesten at hun ble brattere i nakken og at hun gledet seg til å kommet til skogs og til livet i sommerfjøset.

Men det gikk med Svartgeita som med mange av oss mennesker. Hun begynte å bli gammel, og etter hvert ble hun litt dårligere til beins. Hun sakket litt akterut i flokken, og vi så at hun virket litt sliten.
Mamma og pappa tenkte de skulle lette henne litt for det ansvaret det var å være bjellgeit, så de bestemte seg for å la ei anna og litt yngre geit få overta.
Men for en tragedie.....
Svartgeita ble totalt forandret. Hun virket deprimert. Var alltid sist i flokken, trakk seg litt unna fellesskapet, og begynte å melke dårligere og dårligere. Jeg tror det var søstera mi som sa til mamma:

"Ser dåkker ikkje at ho Svartgeita e lei sæ? Ho skrik jo, ho har jo tåra i øyan!"

Etter det fikk Svartgeita tilbake bjella si - og statusen sin i flokken. Og forandringa kom fort. Hun ble brattere i nakken, kom seg fremst i flokken igjen, og begynte å melke bedre og bedre.
Svartgeita var virkelig dronninga i fjøset!

Men har man gård, og skal leve av melkeproduksjon, så må følelsene vike for fornuften. Og en dag var det tiden for å sende flere geiter med slaktebilen. Svartgeita også....
Vi barn ble ofte skånet for denne opplevelsen, for vi hadde jo fått veldig personlige forhold til disse dyrene våre. Så jeg kan bare fortelle hva mamma har sagt om den gangen Svartgeita skulle ut på sin siste reise. 
Det var sein høst, nesten vinter, og slakterbilen kom for å hente flere av geitene. Det var alltid en trist dag, og vi barn var ikke så veldig glad i mannen som kom kjørende med den store lastebilen. En etter en ble geitene, litt motvillige, leid ut gjennom fjøset og opp rampen til slaktebilen. 
Så kom turen til Svartgeita. 
Det virket som om hun skjønte hva som skulle skje, og hun fulgte villig med uten noen slags motstand. Omtrent midt i fjøsgangen stoppet hun og så seg tilbake, som om hun skulle ta farvel.
Så fulgte hun med videre. 
Sakte. 
Med bøyd hode.
Da gråt mamma..... 

 

"Sommarfjøsn"

Noen av geitbåsene

En av kjettingene som geitene var bundet fast i