Jeg vil male....

Jeg vil male dagen blå
med en solskinnsstråle på,
velge lyset fremfor skyggen,
gi meg selv en dytt i ryggen,
tro på lykken og på hyggen.
Jeg vil male dagen blå.

Jeg er så heldig (eller uheldig) at jeg er født inn i en familie full av kunstneriske talenter. Ikke minst når det kommer til tegning og maling.

Heldig - fordi jeg får nyte litt av det fantastiske disse "penselførerne" får fram på lerret. 

Uheldig -  fordi alt jeg selv prøver meg på blir "flatt", kjedelig og likner ikke grisen. 

(Selv om det i utgangspunktet ikke skulle likne grisen, men et nydelig naturbilde som jeg hadde i hodet mitt.)

Men en gang har jeg malt noe som virkelig ble lagt merke til - og det ble snakket om mine presise penselstrøk i lang, lang tid etterpå.

Jeg husker dette selv veldig godt. Jeg var så stolt over at jeg fikk det til, og jeg syntes det ble så fint....

Frem til jeg var nesten fire år bodde vi på loftet hos min mormor og morfar.  Morfar holdte på å male ute på en liten lufte-veranda oppe på loftgangen. Jeg hadde spurt han flere ganger om jeg fikk lov til å hjelpe han, men det fikk jeg ikke. "Men jeg kan!" sa jeg flere ganger. Men det hjalp ikke. Morfar mente at jeg ikke kunne, jeg var for lita.

Morfar hadde en spesiell forkjærlighet for en burgunder-rød og en blå-grå farge. Disse to fargene brukte han. Den grå på verandabordene og på verandadøra og den røde på handlista og på listene rundt de små vindusrutene i døra. Jeg tror det var seks små ruter i døra...

Etter ei stund ropte mormor at det var kaffe, og morfar satte penslene og malebøttene fra seg, lukket verandadøra godt etter seg og gikk ned.

Da så jeg muligheten! Jeg skulle hjelpe morfar å male!!!

Jeg husker hvor nøye og forsiktig jeg var. Jeg skulle ikke søle og ikke få på klærne. Jeg malte og malte. Jeg var så flink! Ei lyshåra lita jente med stor, rød sløyfe i håret - så konsentrert om oppgaven som lå foran meg...

Jeg malte hvert eneste vindu i døra!

Ei rute rød, neste grå - ei rød, ei grå....

Så husker jeg at morfar kom opp trappa og så hva jeg var opptatt med. Jeg husker han satte i et brøl: "Å-nei, å-nei! Mor! Mor!" Og så gråt han høyt og løp ned trappa til mormor.

Jeg visste jo ikke at han holdt på å le seg skakk! Han så det komiske i det hele, men visste ikke helt hvordan han skulle gripe dette fatt - hva han skulle si til meg, "malerinnen".

I ettertid har det blitt fortalt meg at han var veldig stolt av arbeidet mitt - jeg hadde ikke malt over det han hadde malt fra før. Jeg hadde ikke sølt eller griset meg til - og jeg hadde brukt grå pensel i grå malingsbøtte og rød pensel i rød malingsbøtte. Jeg hadde ikke blandet fargene!

Jeg husker at mormor kom og henta meg ned på kjøkkenet og ga meg sirupsnipper - sånne tynne, diamantformede pepperkaker med en halv, skåldet mandel på. Og et glass melk.... 

Morfar stakkar - han måtte fram med terpentin og fjerne malinga på vindusrutene....

Jeg kan!