Livet e en gåta -
man blir till och lever sitt liv igjen, igjen.
Tiden går och går.
Plötsligt är det slut -
en tid.
Men jag vet at jag älskar dig.
http://www.youtube.com/watch?v=9Nv1S1vwqiA
Jeg sitter med en merkelig følelse inni meg. Full av undring over dette livet....
Noen liv blir lange og innholdsrike, noen lange og tunge, noen blir korte, noen liv får ikke engang begynt....
Vi har nettopp kommet hjem fra begravelsen til min svigerfar.
Han var en fargerik og varm person. En som det virkelig kommer til å merkes er borte.
Det var litt skremmende å skulle være tilstede, synes jeg. Begravelsen til min egen pappa kom så nær - dessuten følte jeg på en måte at jeg ikke hadde rett til å dele sorgen på lik linje med hans kone, barn og barnebarn....
Det var selvfølgelig ingen som hadde sagt eller gjort noe for at jeg skulle føle det - det var kanskje mitt indre som valgte å distansere meg litt?
Det var iallefall godt å ha et kamera "å gjemme seg bak". Da ble ikke følelsene mine "så nakne".
En begravelse er en merkelig blanding av følelser. Tristhet, tomhet og savn - men også glede, latter og smil.
Mange av svigerfars etterkommere, slektninger og venner møttes igjen. Mange opplevelser, erfaringer og gleder ble delt. Så selv om ramma for samværet var trist, så ble likevel innholdet fylt med varme og godhet.
Etter begravelsen kjørte vi nordover igjen. Ikke hjem, men til mamma.
Hun hadde lyst til å samle alle sine barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn til middag.
Det var skikkelig trivelig. Selvfølgelig stresset hun litt - det gjør hun alltid. "Er det nok mat?" "Er det stoler til alle?" "Har alle det de trenger?"
Det var kjempekoselig å møtes alle sammen igjen.
Selv om vi ikke bor lenger ifra hverandre enn to timer med bil, så møtes vi sjeldnere og sjeldnere....
Skulle gjerne vært på grava til pappa og fortalt han at vi var hos mamma alle sammen....
Bare mi yngste datter hadde ikke tid til å være med.
Det var litt trist, synes jeg. Men skolearbeid er skolearbeid - og ansvar er ansvar.
Sånn er det bare.
Livet er en gåte, ja.....
Heldigvis vet vi ikke hvordan vårt liv kommer til å bli.
Det er lettere å se seg tilbake og reflektere over det som har vært....
Kanskje kan man påvirke livet sitt?
Kanskje er alt bestemt før man blir født?
Er alt bare skjebnen, eller kan man ta egne valg og bestemme livets innhold og retning selv?
Når jeg blir 50 skal jeg ta en liten oppsummering for meg selv - tror jeg.....
man blir till och lever sitt liv igjen, igjen.
Tiden går och går.
Plötsligt är det slut -
en tid.
Men jag vet at jag älskar dig.
http://www.youtube.com/watch?v=9Nv1S1vwqiA
Jeg sitter med en merkelig følelse inni meg. Full av undring over dette livet....
Noen liv blir lange og innholdsrike, noen lange og tunge, noen blir korte, noen liv får ikke engang begynt....
Vi har nettopp kommet hjem fra begravelsen til min svigerfar.
Han var en fargerik og varm person. En som det virkelig kommer til å merkes er borte.
Det var litt skremmende å skulle være tilstede, synes jeg. Begravelsen til min egen pappa kom så nær - dessuten følte jeg på en måte at jeg ikke hadde rett til å dele sorgen på lik linje med hans kone, barn og barnebarn....
Det var selvfølgelig ingen som hadde sagt eller gjort noe for at jeg skulle føle det - det var kanskje mitt indre som valgte å distansere meg litt?
Det var iallefall godt å ha et kamera "å gjemme seg bak". Da ble ikke følelsene mine "så nakne".
En begravelse er en merkelig blanding av følelser. Tristhet, tomhet og savn - men også glede, latter og smil.
Mange av svigerfars etterkommere, slektninger og venner møttes igjen. Mange opplevelser, erfaringer og gleder ble delt. Så selv om ramma for samværet var trist, så ble likevel innholdet fylt med varme og godhet.
Etter begravelsen kjørte vi nordover igjen. Ikke hjem, men til mamma.
Hun hadde lyst til å samle alle sine barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn til middag.
Det var skikkelig trivelig. Selvfølgelig stresset hun litt - det gjør hun alltid. "Er det nok mat?" "Er det stoler til alle?" "Har alle det de trenger?"
Det var kjempekoselig å møtes alle sammen igjen.
Selv om vi ikke bor lenger ifra hverandre enn to timer med bil, så møtes vi sjeldnere og sjeldnere....
Skulle gjerne vært på grava til pappa og fortalt han at vi var hos mamma alle sammen....
Bare mi yngste datter hadde ikke tid til å være med.
Det var litt trist, synes jeg. Men skolearbeid er skolearbeid - og ansvar er ansvar.
Sånn er det bare.
Livet er en gåte, ja.....
Heldigvis vet vi ikke hvordan vårt liv kommer til å bli.
Det er lettere å se seg tilbake og reflektere over det som har vært....
Kanskje kan man påvirke livet sitt?
Kanskje er alt bestemt før man blir født?
Er alt bare skjebnen, eller kan man ta egne valg og bestemme livets innhold og retning selv?
Når jeg blir 50 skal jeg ta en liten oppsummering for meg selv - tror jeg.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar