Jeg er så heldig som har en stor familie. Jeg vaks opp sammen med mamma, pappa og fire yngre søsken. Senere fikk vi vite at pappa hadde vært gift tidligere, og at de adopterte en gutt. Han var 10 år eldre enn meg.
Det var for meg et lite sjokk. Måtte jo se på pappa med helt andre øyne. Nå var han ikke den "feilfrie" pappaen lenger...
Jeg var 10 år første gangen han kom på besøk. Senere flyttet han til oss og bodde der ei god stund. Vi ble etterhvert veldig glad i han, og han var kjempeflink til å leke sammen med oss.
Dessverre mistet vi kontakten etter at pappa gikk bort...
Men han har tre barn som vi har litt kontakt med, og han har barnebarn også. Skulle bare ønske at vi hadde mer kontakt...
Da jeg var 12 - tror jeg - fikk vi vite at pappa hadde en sønn til!!! Han var også 10 år eldre enn meg!
Det var veldig vanskelig for meg å akseptere - jeg var midt i puberteten, og hadde vel enda ikke kommet over "adoptivhalvbroren" vår. Nå hadde vi fått enda en "halvbror"!
Ikke før etter jeg ble voksen klarte jeg å akseptere realiteten, og etterhvert ble jeg oppriktig glad i han også. Kontakten ble bedre og bedre, og etter at pappa gikk bort har vi hatt mer og mer med hverandre å gjøre.
Han har selv 5 sønner - og barnebarn har han også.
Da jeg var lita var det godt å være mange søsken. Særlig hvis vi var sinte på mamma og pappa. Da hadde vi alltid en alliert i en eller flere av søskenene. Og vi trengte aldri å føle oss ensom eller alene, det var alltid noen å leke med.
Da jeg ble litt eldre begynte de småsøskenene mine å bli ei "plage". De fulgte etter meg hvor enn jeg gikk. Jeg husker vi gikk ned fra sommerfjøset etter morgenstellet. Minstemann var så liten at han var nede sammen med mamma. Men jeg hadde tre yngre søsken som gikk i bredd med meg nedover sommerfjøsveien.
Plutselig kjente jeg at jeg følte meg SÅ "bundet", og jeg fikk et enormt behov for å være alene.
Jeg stoppet - de andre stoppet også.
HAH! Der fikk jeg bevis for at de klenget på meg!
Jeg gikk videre, og de gikk.
Jeg stoppet - og de stoppet.
Jeg sprang - og de sprang....
Jeg fikk nesten ikke puste, og kjente at jeg nesten begynte å bli sint.
Jeg hadde tre par forundrede øyne rettet på meg som lurte på hva jeg NÅ skulle finne på.
DE TOK DET SOM EN LEK!!!
Da kunne jeg ikke gjøre noe med det - kunne ikke kjefte på dem og be dem la meg være i fred...
Men senere fant jeg meg ei diger bjørk, på den andre sida av elva som gikk rett ved huset vårt.
Den bjørka ble mange ganger min "redning". Der satt jeg - høyt oppi toppen - når jeg ville ha fred, være alene med mine tanker eller når jeg syntes verden var urettferdig...
Nå på nyåret ba mamma oss fem søsken med partnere, barn og barnebarn på middag. Vi klarte å samle 24 stykker i hennes koselige hjem. Det var mye ståk, men SÅ koselig!
Selv om vi bor ganske nær hverandre, så er det ikke så ofte vi greier å samle så mange på en gang.
Og selv om vi ikke har så mye "nærkontakt" som vi kanskje burde - så er alle sammen i tankene mine tidt og ofte...
Kanskje jeg burde bli flinkere til å ta kontakt - om så bare for å si:
"Hei - jeg har det bra. Har du det bra?"
Det var for meg et lite sjokk. Måtte jo se på pappa med helt andre øyne. Nå var han ikke den "feilfrie" pappaen lenger...
Jeg var 10 år første gangen han kom på besøk. Senere flyttet han til oss og bodde der ei god stund. Vi ble etterhvert veldig glad i han, og han var kjempeflink til å leke sammen med oss.
Dessverre mistet vi kontakten etter at pappa gikk bort...
Men han har tre barn som vi har litt kontakt med, og han har barnebarn også. Skulle bare ønske at vi hadde mer kontakt...
Da jeg var 12 - tror jeg - fikk vi vite at pappa hadde en sønn til!!! Han var også 10 år eldre enn meg!
Det var veldig vanskelig for meg å akseptere - jeg var midt i puberteten, og hadde vel enda ikke kommet over "adoptivhalvbroren" vår. Nå hadde vi fått enda en "halvbror"!
Ikke før etter jeg ble voksen klarte jeg å akseptere realiteten, og etterhvert ble jeg oppriktig glad i han også. Kontakten ble bedre og bedre, og etter at pappa gikk bort har vi hatt mer og mer med hverandre å gjøre.
Han har selv 5 sønner - og barnebarn har han også.
Da jeg var lita var det godt å være mange søsken. Særlig hvis vi var sinte på mamma og pappa. Da hadde vi alltid en alliert i en eller flere av søskenene. Og vi trengte aldri å føle oss ensom eller alene, det var alltid noen å leke med.
Da jeg ble litt eldre begynte de småsøskenene mine å bli ei "plage". De fulgte etter meg hvor enn jeg gikk. Jeg husker vi gikk ned fra sommerfjøset etter morgenstellet. Minstemann var så liten at han var nede sammen med mamma. Men jeg hadde tre yngre søsken som gikk i bredd med meg nedover sommerfjøsveien.
Plutselig kjente jeg at jeg følte meg SÅ "bundet", og jeg fikk et enormt behov for å være alene.
Jeg stoppet - de andre stoppet også.
HAH! Der fikk jeg bevis for at de klenget på meg!
Jeg gikk videre, og de gikk.
Jeg stoppet - og de stoppet.
Jeg sprang - og de sprang....
Jeg fikk nesten ikke puste, og kjente at jeg nesten begynte å bli sint.
Jeg hadde tre par forundrede øyne rettet på meg som lurte på hva jeg NÅ skulle finne på.
DE TOK DET SOM EN LEK!!!
Da kunne jeg ikke gjøre noe med det - kunne ikke kjefte på dem og be dem la meg være i fred...
Men senere fant jeg meg ei diger bjørk, på den andre sida av elva som gikk rett ved huset vårt.
Den bjørka ble mange ganger min "redning". Der satt jeg - høyt oppi toppen - når jeg ville ha fred, være alene med mine tanker eller når jeg syntes verden var urettferdig...
Nå på nyåret ba mamma oss fem søsken med partnere, barn og barnebarn på middag. Vi klarte å samle 24 stykker i hennes koselige hjem. Det var mye ståk, men SÅ koselig!
Selv om vi bor ganske nær hverandre, så er det ikke så ofte vi greier å samle så mange på en gang.
Og selv om vi ikke har så mye "nærkontakt" som vi kanskje burde - så er alle sammen i tankene mine tidt og ofte...
Kanskje jeg burde bli flinkere til å ta kontakt - om så bare for å si:
"Hei - jeg har det bra. Har du det bra?"
 | |
| Minner meg om da Emil i Lønneberget lekte seg med skoene.... |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar