På denne siste dagen

På denne siste dagen i dette året er det nok mange som gjør seg opp sin status.

Noen lager seg nye nyttårsforsett som de ikke greier å holde dette året heller. Andre igjen satser på å gjøre seg ferdig med det som har vært og starte livet sitt på nytt. Og så har vi de som med andektighet ser tilbake på det året som har gått og ser fram til å fortsette inn i det nye året.

Jeg hørte nettopp på radioen på morgenandakten. Det blir ofte tatt opp spennende medmenneskelige saker i morgenandakten, og i dag var ingen unntak.
Dama snakka selvfølgelig om nyttårsaften og det å avslutte ett år og gå inn i et nytt. Og hun sa noe som festet seg i hodet mitt:

"Jeg er ikke så veldig glad i forandringer, så det er kanskje derfor jeg ikke er så glad i nyttårsaften?"

Kanskje er det derfor jeg heller ikke er så glad i nyttårsaften? 
Fordi jeg ikke er så glad i forandringer, mener jeg?
Jeg liker ikke ommøbleringer, for eksempel. 
Jeg har flere ganger forsøkt å flytte både på møbler og bilder, men ender alltid opp med at alt finner tilbake til sin vante plass før jeg er ferdig. Og jeg bruker veldig lang tid på å venne meg til og bli glad i nye møbler. 
I skuffer og skap har alle ting sin faste plass, og gryteskapet er helt ekstremt. Alle gryter og panner har sine faste plasser, og hvis noen andre enn meg har tatt ut av oppvaskmaskinen og satt noe på "feil plass", da bare må jeg omorganisere slik at alt blir som det opprinnelig var.
Nyttårsaften er litt som mitt gryteskap, og jeg har inga peiling på hvem som kommer til å putte ting inn i det nye året og hvordan dette kommer til å påvirke mitt liv.

Jeg vet jo hvordan det året som har gått har vært, og det kjennes trygt og behagelig. Nå skal jeg altså slippe taket på alt det jeg kjenner så godt og gå inn i noe totalt ukjent og fremmed.
Joda, jeg har jo gjort det før. Opptil flere ganger. 51 ganger, faktisk! Og alle gangene har det vist seg at det ikke var noe skummelt i det hele tatt.
Er jeg kanhende en liten - eller stor - kontrollfrik som tviholder på den kontrollen jeg tror jeg har?
Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste i denne verden som har det slik som meg, men jeg kjenner ikke ei levende sjel som deler mine tanker og følelser rundt nyttårsaften.

Når jeg tenker etter, så satt jeg med akkurat de samme tankene på denne dagen i fjor.
Og året før det.
Og året før.
Og når jeg ser tilbake, så ble nyttårsaften faktisk veldig koselig. Så hvorfor skal det ikke bli det i år også?

Min kjære er fullstendig klar over mine tanker og mitt forhold til nyttårsaften, og han er veldig flink til å så små, positive frø i mine pussige tanker. For mens jeg drar til byen og setter lys på gravene - en tradisjon jeg har holdt siden slutten av 1980-tallet - så skal han tilberede kalkun som vi skal kose oss med sammen med noen av naboene våre.

Året som har vært, det har vært.
Året som kommer, det kommer.
Men vi kan alle sammen gjøre mye for at det nye året skal bli best mulig, både for oss selv, de vi har rundt oss og for de vi kommer til å møte på vår vei.

Godt, nytt år!