JUBLE - JUBILE - JUBILATUM

Nå skal ikke jeg rote meg bort i latinske bøyinger av verken verb eller substantiver, men denne helga har vært - og er - viet til feiringer.

I går hadde samboeren min bursdag.
Med rester av influensa.
Så noen slags feiring ble det ikke.....
Bortsett fra at et av naboparene våre kom over elva og drakk kaffe og spiste bløtkake på kvelden.
Det var koselig, og selv om min kjære enda ikke er helt i slag så jeg at han syntes det var kjekt.

Og så har vi morsdagen i dag.
En dag som er både elsket og hatet. Det har jeg skjønt for lenge siden.
Selv har jeg en både-og og verken-heller-følelse for denne såkalte merkedagen.
Joda, jeg skal ringe mamma og gratulere henne med dagen. Det fortjener hun. Men jeg kan jo ringe alle de andre dagene i året også, og sette pris på henne og det arbeidet og den kjærligheten hun har lagt ned i sin mammagjerning. Jeg trenger vel ikke akkurat denne dagen i året for å gjøre det, gjør jeg vel? 

Men alle de andre damene da?
De som av en eller annen grunn ikke kan få lov til å være mamma?
Hva med dem?
Og alle de barna som ikke har ei mamma?
Eller de barna som gjerne skulle hatt ei anna mamma enn den de ble utdelt?
Det samme gjelder for farsdagen.
Det synes nå jeg.......

Sosiale medier flommer over av morsdagshilsener og "perfekte" morsdagsbilder og statuser i dag.
Og jeg skriver blogg om dette "fenomenet".
Jeg er nok påvirket, jeg også.
Gratulerer med dagen, mamma mi.

Kombinert bursdagskake og morsdagskake.

 
 

2016 - 2017

Et nytt år har begynt. Et år er omme....

2016 har for meg vært et litt merkelig år.  Kroppen har liksom ikke spilt på lag med hodet, og i vår måtte jeg ta permisjon fra korpset. Må si jeg har savna å spille tenorsaksofon sammen med flotte mennesker, men det har samtidig vært godt å ha en ting mindre å "måtte" følge opp.

Psoriasisen min har også blitt værre, og i vår gikk jeg gjennom ei slags røntgenstrålebehandling for å avhjelpe plagene. Det hjalp veldig godt midt under forsålen, men inni hendene og på hælene fungerte det ikke. Det er derfor i perioder ganske så problematisk og skikkelig hemmende å ha på seg sko.....

Likevel fikk vi oss en liten fisketur i sommer. Med barnebarnet på 5 år og Pepsi gikk min kjære og jeg opp til et av mine favorittvann og overnattet i telt. Det var første gang for Gabriel, og han snakker enda om fisketur, teltsoving og bading i vannet. Han fikk til og med sin aller første fisk på stang! En nydelig ørret. Bare synd at han fikk dens mens han og Pepsi sov i teltet. Men bestemor sveiva den inn, og den smakte nydelig til frokost!
Vi har blitt enige om at vi skal gjøre dette flere ganger - selv om føttene mine verket og plagde meg noe så vanvittig....
Kanskje jeg må investere i noen timer hos fotpleier i år?

I sommer kjørte vi til Trondheim. Det gjorde vi selvfølgelig på de varmeste dagene dette året. Da vi kjørte gjennom Saltdalen viste temperaturen 32 veldig varme grader.
I nesten ei uke var vi i Trondheim og hjalp min samboers datter med å pusse opp leiligheta hennes. 

Det var varmt.
Det var uhorvelig varmt.
Det var nesten helt uutholdelig varmt!

Så derfor reiste vi på forvinteren ei langhelg til Trondheim. 
Denne gang tok vi fly. 
Og vi bare latet oss og koset oss sammen.

Da var det godt å ha mi yngste hjemme som kunne være ta vare på Pepsi......

Vi har også laget oss ei kjellerstue!
Tre boder, derav en kjølebod har forsvunnet i løse lufta, og et kombinert soverom/kontor har blitt omgjort til bod.
Vi ble veldig fornøyde.
Og vi har brukt den mye allerede.
Både hver for oss, sammen og sammen med gode naboer.

Året 2016 har vært et merkelig år. 
Mange tanker.
Mange følelser.
Mange ord som skulle vært sagt.
Mange ord som ikke burde vært sagt.
Og alt for lita tid sammen med famile og venner.

(Tror jeg må prioritere litt annerledes i dette nye året.)

Likevel - 
utgangen av det gamle og inngangen til det nye året har vært god:
Mine to døtre var sammen i byen.
Min samboers tre barn hadde også sine rundt seg.
Og vi hadde våre flotte naboer til kalkunmiddag og feiring etterpå.

Nå er snart den første dagen i det nye året over.
I dag har vi "gjort ingenting". Har bare varmet oss litt kalkunrester fra gårdagen, sovet middagshvil og slappet av.
Og jeg har skrevet i bloggen min igjen.
DET er lenge siden, det!

Nå blir det spennende å se hva dette året vil bringe!
Jeg gleder meg.

Fortid møter nåtid - og skaper fremtid?

Det er litt pussig hvordan livet vårt styres. Joda, vi styrer jo våre egne liv litt selv også, men jeg tror nå at det er noe annet og mye større som også er med på å styre våre liv.

For to dager siden fikk mi nåtid møte fortida mi.
Jeg fikk treffe et nabopar fra min barndom. 
De var i byen og feiret mannens 70-årsdag. 
Han er med andre ord født samme år som min samboer og mi mamma.

At jeg har en samboer som er nesten 20 år eldre enn meg selv, det er ei historie for seg selv.
Og det at det var 20 års aldersforskjell mellom min mamma og min pappa, det er også ei historie for seg selv.

Dette naboparet fra min barndoms tid var dengang mine foreldres venner. Jeg var jo bare et barn, og seinere en ungdom, så jeg hadde ikke særlig samkvem med dem annet enn at de av og til kom på besøk. Men da satt de og foreldrene våre i stua og drakk kaffe og vi barna måtte være på kjøkkenet. De var jo voksne mennesker, dette naboparet, og jeg vokste opp med at "barn var barn og voksne var voksne" - og sånn var det med den saken.

Da jeg ble så stor at jeg kunne være barnevakt hendte det at jeg var hjemme hos dem og passet deres sønn som var like gammel som ei av mine søstre. 
Men vi har vel aldri tidligere snakket sammen. 
Sånn skikkelig snakket.

Det var litt rart, på en måte. 
Å treffe dem igjen. 
Men denne gang var det på helt andre prinsipper enn tidligere. 
Og det var kjempetrivelig. 

Egentlig synes jeg ikke at de hadde forandret seg noe særlig heller. Verken utenpå eller inni.
Og vi pratet og pratet. 
Om ting fra den tida vi var naboer, om den forandringa som har skjedd med "gården vår" etter at mamma og pappa solgte den og vi flytta derfra for snart 35 år siden, og om oss selv og hvordan vi har det. Og jeg følte på ingen måte at det faktisk er et ganske så stort aldersgap imellom oss! 

Plutselig hadde det gått nesten tre timer og vi måtte dra hver til vårt. Og jeg kjørte hjem med et smil om munnen og litt rikere i hjertet.

For kanskje kan dette møtet - 
der fortida møtte nåtida - 
være en begynnelse på ei fremtid der et vennskap kan få gro?