Alt var så mye bedre før - tror jeg, kanskje.... Eller...?

Sitter her på morgenkvisten og har nettopp vært ute og lufta Pepsi. Null grader ute, kanskje så "mye" som 10 cm snø og ganske kraftig vind.

Jeg så et innslag på tv i går. 
Sørpå en plass var det ivrige surfere ute og koset seg på havet, og de målte 10 varmegrader i det våte element. 
Og det var ikke en snøflekk å se.
Er dette klimakonsekvenser?
Eller er det bare en helt "normal" forskyvning av årstidene?

Vi har jo blitt fortalt av de som kan så mye, at vår måte å beregne tiden på ikke er helt korrekt. Derfor har de store og kloke prøvd å utligne det med blant annet å putte inn noen ekstra dager, såkalte skuddårsdager. Tiden som vi ikke har fått brukt opp blir samlet og vekslet inn i en hel dag som vi bruker opp hvert fjerde år.
Hva om det egentlig er så ille at det ligger mye ubrukt tid oppe i universet som vi ikke har fått brukt?
Tenk om det svever en haug med dager der oppe, som nå har hopet seg sammen til en diger klump på to-tre måneder?
Enn om vi egentlig ikke har kommet lenger enn til september eller oktober, og har enda et par-tre måneder på oss til å forberede jula?
For vinteren kommer jo ikke før i februar-mars nå for tiden. Og sommeren starter ikke før vi har fått høst, etter det kalenderen vår sier.

Da jeg var barn.....
Da jeg var barn var vinter vinter og sommer var sommer.
Husker så godt vintrene.
Lange, kalde og snørike vintre som inviterte til mange kreative og morsomme aktiviteter. Pappa hadde traktor men ikke snøfres, heldigvis for oss små. Han måtte bruke både mye tid og krefter på å sitte i en kald traktor og måke snø med lasteapparat og skuffel. Og dette ble det snøhauger av. Enorme snøhauger som vi kunne boltre oss i. 
Store, bratte og spennende fjell av snø!

Vi brukte spader og måket ut trappetrinn som gikk oppover og oppover "fjellet" og på baksida lagde vi oss "bob-bane" så vi kunne ake nedover. Inne i snøfjellet laget vi ganger og huler. Mange ganger og huler. Ganger som møtte på andre ganger, og huler så store at vi kunne stå inni dem. 
Ihvertfall kunne vi nesten stå inni hulene.
Vi brukte mange timer i disse snøhaugene! Og jeg minnes så vel skuffelsen når det store mørket ble så stort at leken måtte avsluttes og vi måtte gå inn.
Hmmm - jeg kan enda kjenne lukta av varme barn og kald snø....
Og varm kakao og hjembakte brød med hard skorpe, smør og brunost....

Jeg kan ikke huske at vi frøs eller var våte. I hvertfall ikke mens vi var opptatt med leken. Men når vi kom inn og det begynte å prikke og stikke i fingre og tær, da ble vi fortalt at vi hadde fått "naggel-bett" fordi vi hadde froset.
Det kunne være farlig å forfryse seg for da kunne det gå koldbrann i fingre eller tær, og da ble de helt svarte og store og så måtte de skjæres bort. Jeg var ganske så sikker på at dette kom til å skje en gang, så jeg fulgte veldig godt med på om fargen på hendene eller føttene forandret seg. 
Men den dag i dag har jeg alle lemmer i behold.

Mamma og pappa var så flinke til å pynte til jul. Mamma var vel litt moderat i pyntinga si. Det gikk mest på julegardiner og duker, og noen nisser og engler og sånne ting. 
Pappa var mer ekstravagant. 
En gang han hadde vært på handel kom han hjem med pynt som han hadde kjøpt, og vi barn stod med stjerner i øynene og beundret han når han hengte opp fargerike og skinnende girlandre, kuler, rosetter og stjerner. 
En annen gang hadde han kjøpt ei lyslenke som skulle henge ute. 
Nå i ettertid har jeg jo skjønt at denne lyslenka av orange og lilla plastlykter egentlig var sånne japanske lykter, men det ante hverken han eller vi noen om. Han hadde kjøpt de fordi de var så billige at han så seg råd til det. 

Men du godeste, hvor vakkert den lyste der ute i mørket!

Bildet er lånt fra internett