Fortid møter nåtid - og skaper fremtid?

Det er litt pussig hvordan livet vårt styres. Joda, vi styrer jo våre egne liv litt selv også, men jeg tror nå at det er noe annet og mye større som også er med på å styre våre liv.

For to dager siden fikk mi nåtid møte fortida mi.
Jeg fikk treffe et nabopar fra min barndom. 
De var i byen og feiret mannens 70-årsdag. 
Han er med andre ord født samme år som min samboer og mi mamma.

At jeg har en samboer som er nesten 20 år eldre enn meg selv, det er ei historie for seg selv.
Og det at det var 20 års aldersforskjell mellom min mamma og min pappa, det er også ei historie for seg selv.

Dette naboparet fra min barndoms tid var dengang mine foreldres venner. Jeg var jo bare et barn, og seinere en ungdom, så jeg hadde ikke særlig samkvem med dem annet enn at de av og til kom på besøk. Men da satt de og foreldrene våre i stua og drakk kaffe og vi barna måtte være på kjøkkenet. De var jo voksne mennesker, dette naboparet, og jeg vokste opp med at "barn var barn og voksne var voksne" - og sånn var det med den saken.

Da jeg ble så stor at jeg kunne være barnevakt hendte det at jeg var hjemme hos dem og passet deres sønn som var like gammel som ei av mine søstre. 
Men vi har vel aldri tidligere snakket sammen. 
Sånn skikkelig snakket.

Det var litt rart, på en måte. 
Å treffe dem igjen. 
Men denne gang var det på helt andre prinsipper enn tidligere. 
Og det var kjempetrivelig. 

Egentlig synes jeg ikke at de hadde forandret seg noe særlig heller. Verken utenpå eller inni.
Og vi pratet og pratet. 
Om ting fra den tida vi var naboer, om den forandringa som har skjedd med "gården vår" etter at mamma og pappa solgte den og vi flytta derfra for snart 35 år siden, og om oss selv og hvordan vi har det. Og jeg følte på ingen måte at det faktisk er et ganske så stort aldersgap imellom oss! 

Plutselig hadde det gått nesten tre timer og vi måtte dra hver til vårt. Og jeg kjørte hjem med et smil om munnen og litt rikere i hjertet.

For kanskje kan dette møtet - 
der fortida møtte nåtida - 
være en begynnelse på ei fremtid der et vennskap kan få gro?