Det er tungt, svart, med to lange horn, og det står helt i ro og bare lurer på meg.
Jeg er litt redd det.
Vel, jeg er ikke redd udyret når det står der helt stille - litt bortgjemt, liksom. Jeg er vel mer redd for å konfronteres med det.
For jeg kan jo ikke la det få stå der og ha kontrollen over meg!
Det liker jeg ikke.....
At jeg ikke har kontrollen, mener jeg.
Men det står der, uvesenet.
Og jeg føler liksom at det har skumle, sinte øyne som stirrer på meg når jeg later som jeg ikke ser det.
Og det er nesten som at det lager en svak, murrende lyd. Som om den prøver å skremme meg til å møte det ansikt til ansikt.
Okei - i dag bestemte jeg meg for at jeg skulle "ta tyren ved hornene" - bokstavelig talt.
Full av mot - nesten overmot - gikk jeg resolutt ned trappa. Nå skulle jeg vise hvem som var mann!
Mann?
Jeg er da ingen mann - men ei kjerring!
Og inga hvem-som-helst heller!
Jess, jeg tok føttene og resten av kroppen med meg og gikk ned trappa til kjellerstua. Nå skulle udyret bekjempes!
Sakte, men med bestemte skritt gikk jeg mot beistet. Jeg stirret det dypt inn i øynene med et hypnotiserende blikk - for å temme det litt. Jeg tok det i hornene og dro det litt ut på gulvet.
Det gikk jo bra!
Da var det bare resten igjen.....
Resolutt og bestemt skred jeg til verket.
Her skulle "ho mor" vise hvem som er sjefen!
Jeg satte den ene foten på stigbøyla, tok tak i det ene hornet og svingte meg opp på dyret. Så grep jeg fatt i det andre hornet med den andre handa og fikk den andre foten på plass på den andre stigbøyla. Nå skulle dyret temmes!
Sakte men sikkert begynte jeg å tråkke.
Dette gikk jo bra!
Uhyret holdt seg i ro, det skjønte nok hvem som var sjefen.
Jeg satset på at jeg hadde overtaket og ble mer og mer selvsikker i min aktivitet for å overmanne kreaturet.
Det gikk så bra!
Vesenet lot seg virkelig styres!
Jeg tråkka og tråkka -
fortere og fortere.
Hærlig!
Det er jo jeg som bestemmer, jo!
HAH!
I morgen kommer jeg og utfordrer deg igjen, du store, skumle elipsemaskin!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar