VÆR GLAD I DEN NASEN DU HAR!

Jeg var vel 13 år da jeg fikk briller første gang. Pappa og jeg dro til byen - og det var en heldagstur den gang. Og en veldig sjelden hendelse. Jeg tror faktisk at det er første og eneste gang jeg og pappa dro alene til byen. Mamma hadde ikke sertifikat, så muligheten til å gjøre slike ting med henne var selvsagt utelukket. Og hun måtte jo også være hjemme og ta seg av fjøset og mine småsøsken.
Så jeg og pappa kjørte til byen.
Jeg husker ingenting av kjøreturen.
Jeg husker ingenting om selve synsundersøkelsen.
Men jeg minnes godt at jeg fikk lov til å velge meg innfatning selv, og at jeg tok røde strenginfatninger.
De var så fine!
Og jeg var så stolt!
Tenk - nå kunne jeg gjemme nesen min under et par flotte, røde briller!
Det med syn og lesing og hodepine kom i siste rekke. Tror ikke jeg tenkte på det i det hele tatt....

Nesen min, ja.
Jeg har alltid hatt komplekser for nesen min. Øverst har den en ganske høy kul, så går den nedover før den til slutt ender i et hopp. Den kan vel mest sammenliknes med en hoppbakke med overrenn, unnarenn, kul og hopp....
Hele min barndom har andre barn kommentert nesen min, både barn jeg kjente og fremmede barn som jeg aldri hadde sett før.
Jeg husker spesielt en gang. 
Vi var på korpsstevne på Melbu - jeg var vel 12 år, tror jeg. Vi hadde vært og spist felles frokost med flere andre korps, så skulle vi gå til et annet bygg for et fellesarrangement. Et stykke bak meg gikk en gjeng fra et annet korps - og barn er barn - som høner i en hønsegård - finner de noen å hakke på, så gjør de det.
De snakket.
De lo.
Og de kommenterte nesen min.
Og de begynte å snakke TIL meg.
Jeg var ganske sjenert og litt redd på de tida, så jeg gikk bare fortere og fortere og gjorde som jeg ikke hørte dem.
Men ordene satte seg fast, og ble der i mange, mange år....

Men nå fikk jeg briller til å sette på nesen min. Briller som kunne skjule litt av den nesen som jeg skjemtes over.
Jeg gikk og ventet og ventet på at brillene skulle komme i posten. Syntes det tok ei evighet. Jeg tror jeg spurte hver dag, når jeg kom fra skolen, om posten hadde kommet.
Så en dag svarte mamma ja, at nå hadde brillene kommet.
Full av spenning og forventning fikk jeg pakken og begynte å pakke opp - forsiktig. Det tok litt tid, for jeg likte spenninga mens utpakkinga foregikk.
Jeg åpnet opp lokket til brilleeska - - - 
OG FIKK SE ET PAR SVARTE, STORE BRILLER!
Pappa hadde åpna pakken mens jeg var på skolen, tatt ut mine røde, fine briller og lagt sine egne briller med tykk, svart plastinnfatning oppi eska.
Han snakka ofte om uttrykket i ansiktet mitt da jeg åpna eska, og han lo og syntes det var veldig morsomt.
Jeg syntes egentlig ikke det var artig i det hele tatt, men det fortalte jeg aldri til noen.....

Joda, jeg fikk briller. Og jeg plasserte de akkurat der jeg ville ha de, på nesekulen, slik at den liksom skulle skjules litt.
Jeg gjør det enda - plasserer de på kulen - men nå gjør jeg det av gammel vane. Eller uvane, kanskje? Ikke fordi jeg skal gjemme nesen min, for den har jeg akseptert.
Det gjorde jeg da jeg skjønte at jeg måtte fremheve den for å bli glad i den. Så for litt over 20 år siden gikk jeg til det skrittet at jeg tok hull i nesen!
Nå MÅTTE jo andre se på nesen min! 
Og JEG måtte forholde meg til snyteskaftet mitt på en helt annen måte enn jeg hadde gjort tidligere.
OG DET VIRKET!!!

Så denne bestemora har hull i nesen.
Nesepynt.
Piercing.
Og hun er stolt av nesen sin!