min aller første sykkel fikk jeg da jeg var 9-10 år.
Det var en GAMMEL damesykkel med skikkelig djup bue, ordentlig polstret "kjerringsete" med fjæring, og ballongdekk.
Og sier jeg "gammel" så MENER jeg
GAMMEL!
Den var av merket Diamant, og hadde opprinnelig vært svart. Den var helt uten gir. Det hadde vel ikke blitt oppfunnet på den tiden denne sykkelen ble laget.
Den var stor, hadde navbremser både foran og bak, en stor, feit bærer med TO fjærbelastede holdere og "håndtak" som den som eventuelt satt på kunne holde seg fast i.
Og den hadde store, "gode" skjermer både foran og bak.
Og disse skjermene skranglet.....
Mye.
Høyt.
Men sykkelen hadde også ei fantastisk ringeklokke som jeg fikk lyd i ved å bruke tommelen på en liten "hendel", på en måte.
Det var morsomt å skru av lokket på ringeklokka og se hvordan det fungerte. Det hendte nok av og til at ei av fjærene plutselig løsnet og spratt bortover bakken. Da var det å legge seg ned på kne og leite til jeg fant den.
Og så var det så gøy å få litt "grease" til å smøre den med. Da ble jeg så hærlig klissete på fingrene, og det luktet godt....
Å smøre kjeda var også stas. Og jeg var kjempestolt da jeg for første gang greide å stramme kjeda selv. For når jeg hadde syklet ei stund på sykkelen (og jeg syklet ikke bare på grusveien mellom husene og fjøset) så ble kjeda slakkere og slakkere.
Til den falt av.
Da var det å lirke den på plass igjen og sykle videre. Helt til den ble så slakk at den måtte strammes "et hakk".
Kjedekasse hadde sykkelen hatt en gang for lenge siden. Så hvis jeg glemte meg, hendte det at jeg satte buksa fast i kjedet, med det resultatet at jeg fikk skjenn av mamma fordi jeg hadde fått sykkelsmurning på buksa.
Jeg ble etterhvert veldig glad i denne store, tunge, stygge sykkelen. Og jeg passet godt på den.
Men en gang hadde broren min TATT sykkelen min uten lov!!!
Og han hadde vært og sykla på jordet!
I gresset!
OG HAN HADDE TIPPA OG SLÅTT STYRET SKJEVT!!!
Guri-malla så sint jeg ble. Klart han hadde fått låne sykkelen hvis han hadde spurt!
Det hadde han gjort mange ganger før.
Men han hadde IKKE spurt!
Og det var nesten der værste man kunne gjøre "i gamle dager" da jeg var jentunge.
Jeg passet godt på sykkelen min etter det.
Laget "hemmelige" merker og streker på bakken der jeg satte sykkelen fra meg. Så kunne jeg sjekke og se om den hadde blitt rørt....
Jeg fikk sykkelen av den gamle mannen som var vår nærmeste nabo.
Nils.
Det hadde vært hans sykkel, men han brukte den ikke mer, og han syntes jeg var så stor at jeg kunne begynne å sykle.
Det var jo vanskelig å lære seg det, men jeg hadde bestemt meg for at det skulle jeg greie - så da greide jeg det, så klart!
Men Nils skjønte etter hvert at en sykkel som hadde vært svart (men som nå var mer rustbrun) ikke akkurat var en skjønnhet.
"Hvilken farge synes du er finest?" spurte Nils en vakker sommerdag.
Jeg svarte at grønn var den fineste fargen, og jeg så for meg en dypgrønn metallikfarge, og jeg gledet meg til å få en "ny" og skinnende sykkel.
Men Nils var gammel, og skjønte nok ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Han fikk nabogutten til å hjelpe seg, og sammen "kidnappet" de sykkelen uten at jeg visste noe om det.
Selvfølgelig fikk broren min skylda for at han hadde gjemt sykkelen min, og jeg trodde han ikke når han bedyret at han ikke hadde gjort det.
Noen dager seinere kom Nils og sa at jeg kunne komme inn i stallen hans og se på noe. Han hadde noe der. Og jeg hadde en liten mistanke om at det kanskje var min blanke og grønne sykkel...
Og der stod den!!!
Men var dette sykkelen MIN?
Joda, den var grønn....
Men det var en lys pastellgrønn farge.
Matt - ikke skinnende, som jeg hadde trodd.
Og den var malt.
Med pensel og Bengal lakk!
HELE SYKKELEN!
TIL OG MED EIKERTENE!!
ALT!!!
Jeg husker jeg kjempet med gråten.
Det kom nok noen tårer også.
Sykkelen var jo "ødelagt"...
Jeg så at Nils ble litt usikker. Han hadde gjort så godt han kunne, og ville glede meg med å gjøre sykkelen grønn og fin.
Det rørte seg noe merkelig nedi magen min, og jeg fikk takket Nils ordentlig og fortalt at den var kjempefin.
Og Nils levde i etterkant og trodde at de tårene som kom da jeg fikk se sykkelen var gledestårer.
Og det lot jeg han tro.
Det gjorde godt i et lite pikehjerte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar