Har overlevd - - -

Etter en forferdelig søndag sitter jeg her og reflekterer litt over min såkalte "ilddåp" som "aleneboer".
Oppdaga etter hvert at jeg fortsatt er fullt oppegående og i tillegg veldig levende....
Det overrasket meg, faktisk - særlig når jeg tenker tilbake på søndagen.
Jeg var ganske så sikker på at jeg holdt på å forkomme av "alensomhet".
(Det var et flott ord!)

Jeg kjente meg ikke ensom, nei. Jeg visste at jeg kunne ta en telefon og prate med noen, eller be noen på besøk. Jeg visste også at jeg kunne dra på besøk selv.....
Men det var selve FØLELSEN av å være ALENE som var helt grusom!

Og nå -
på en onsdag -
bare TRE dager etterpå -
så kjennes faktisk alt helt greit!
(Forstå det, den som kan.)

Men jeg må innrømme for meg selv at jeg nok var ganske så egoistisk i følelsesrepertoaret mitt.
JEG var alene.
JEG hadde ingen hos meg.
JEG hadde ingen å stelle for.
JEG -
JEG -
JEG - - - -

Tenk, så heldig jeg egentlig er!
Jeg har eget hus,
kan spise potetgull på en mandag,
kan ta meg ei pils på tirsdag,
kan invitere venner på middag på en onsdag, kan spille tenorsaksofon på en torsdag,
kan dra til byen og gå i butikker på fredag,
trenger ikke spise grøt på lørdag,
kan ha fiskekaker til middag på en søndag,
kan ringe kjæresten min alle dager,
legge meg når jeg vil,
spille den musikken jeg vil - så høyt jeg vil, 
gå rundt i undertøyet hele dagen om jeg har lyst....

Jo - det var en forferdelig søndag.
Jeg gråt nesten hele dagen.
Spiste nesten ingenting.
Hadde ikke lyst til å snakke med noen.
Og jeg var sikker på at jeg hadde det verre enn alle andre mennesker i hele verden - til sammen!

Snakk om å være trangsynt!

Men "ilddåpen" som "aleneboer" fikk jeg - og den erfaringa trengte jeg.
Nå har jeg kommet meg gjennom det verste.
Nå kan bare høsten, stormene, regnet og "av-løvinga" komme.

Som gammel speider får jeg si:
ALLTID BEREDT!