Og her sitter jeg - full av undring over at sånt virkelig kan skje....
Og så har jeg litt dårlig samvittighet også. Eller - kanskje jeg BURDE hatt skikkelig dårlig samvittighet hvis jeg IKKE hadde gjort det jeg har gjort...?
Her har jeg levd sammen med min samboer i 11-12 år. Har hatt et rolig og trygt liv, litt kjedelig - ja, men stabilt. Og det var veldig viktig for meg etter et ekteskap fylt med uro, aktiviteter og utrygghet - særlig økonomisk....
Og plutselig -
som et lyn fra klar himmel -
dukker "gammelkjæresten",
min store kjærlighet,
opp på facebook med venneforespørsel.
Og han ER virkelig min "gammelkjæreste"! Bokstavelig talt, altså.
Vi var kjærester og bodde sammen for nesten 30 år siden!!!
Men jeg var bare 19 den gang. Og han var 39......
Og han ville ikke "ødelegge" mi ungdomstid med å binde meg til noen som var 20 år eldre.
Men jeg glemte han aldri.
Selv om jeg aldri turde å ringe eller sende sms.
Og ikke fant jeg han på facebook heller.....
Så livet gikk bare videre.
Og livet var "helt ålreit", som det heter i sangen.
Men jeg nølte ikke da jeg svarte på venneforespørselen. Jeg visste innerst inne hvordan jeg ville føle det, likevel forsøkte jeg så godt jeg kunne å overbevise meg selv om at jeg hadde et trygt og helt ok liv sammen med min samboer.
Men jeg greide ikke å lure meg selv lenge.....
Til slutt måtte jeg fortelle dette til min samboer og mine døtre. Jeg visste bare at jeg ikke kunne leve videre med min samboer når jeg innerst inne visste at jeg var glad i en annen mann - og hadde vært det i nesten 30 år!
Selv om jeg ikke hadde truffet "gammelkjæresten" min igjen etter alle disse årene.
Jo - jeg har vondt av min nå eks-samboer. Jeg skulle så gjerne latt være å såre og skuffe han, han er en kjempesnill mann, og han har alltid vært tilstede. Men om jeg ikke hadde gjort det, da hadde nok livet vårt sammen bare blitt en lang og stor skuffelse, og ingen av oss ville blitt "gamle og lykkelige".
Nå går vi gjennom dager og uker med rydding, deling, kasting og pakking. Jeg overtar huset, og han flytter tilbake til hjembyen sin.
Og ja - nå har vi endelig truffet hverandre igjen - etter mange, mange år - vi to, som skjebnen har gitt TO sjanser. Og det er akkurat som om livene våre bare har vært satt på pause.....
Det er mange år mellom oss, det vet vi begge to - men alder er en fysisk ting. Det er noe vi mennesker har funnet på - at vi skal måle tiden.
Og for kjærligheten finnes det ingen aldersgrenser....
Jeg er fullstendig klar over at jeg kan komme til å få mange forskjellige reaksjoner på mine handlinger, min avgjørelse og ikke minst fordi jeg skriver blogg og publiserer dette til "hele verden".
Men hvorfor skal jeg legge skjul på at jeg er verdens heldigste?
Det er mye bedre at folk snakker om meg og det jeg har gjort - enn at de av nysgjerrighet og uvitenhet prater om ting de tror at de kanskje har hørt noen har sagt....
JEG vet ihvertfall at jeg har gjort det eneste riktige!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar