Mitt eget hemmelige sted

Jeg har et hemmelig sted. 
Mitt eget sted.
Og det er veldig, veldig hemmelig.....
Ingen andre mennesker på denne jord vet om dette stedet.
Ingen vet hvor det er.
Ingen andre mennesker har satt sin fot på dette stedet mitt.
Og ingen kommer noen gang til å gjøre det heller.
Bare jeg.
Jeg har vært der.
Mange ganger.
Og jeg kan dra dit når jeg vil!

Det er sommer der.
Hele året.
Sommer, sol, svak vind som rasler lett i trærne. Små fugler kvitrer muntert. Blomstene lyser opp den svake bakken opp mot lysninga i skogen. En stor og tett skog. Ikke skummel - ikke mørk. Bare en stor, stor, trygg og vennlig skog....

Når jeg går opp bakken, mellom blomster og gress og snuser inn lukta av varm jord, føler jeg at kroppen blir lettere og gladere for hvert skritt jeg tar. På toppen av bakken, midt i lysninga i skogen, står en gammel trebenk.
Der setter jeg meg ned og ser nedover.
Jeg kan se langt.
Helt inn i fremtiden....

Etter ei stille stund på benken reiser jeg meg opp og går litt innover i skogen. Litt til venstre tar jeg inn på en sti. Jeg vet at det er denne stien som jeg skal følge - den viser jo vei til venstre, hjertesiden....
Stien er smal, litt kronglete, og med noen steiner her og der. Men den er likevel lett å følge, og selv om skogen rundt er stor og tett, så er det alltid et behagelig lys over denne stien.

Etter ei stund ser jeg et lite vann i det fjerne. Av en eller annen grunn vet jeg at det er akkurat hit jeg skal. 
Jeg vet at noen venter på meg ved vannet.
Jeg ser han i det fjerne. 
Han sitter på en stein med ei hjemmelaget fiskestang i hendene. 
Han er lyslugget, barhodet, bustete på håret. 
Han har ei lyseblå skjorte på seg, som er rullet opp i ermene.
Og han har knebukser på. 
Knebukser som når såvidt ned på leggen.
Han er barbeint, og sitter på steinen med beina lett trukket opp.
Han vet at jeg skal komme.
Han venter på meg...

Og vi vet begge to at vi kjente hverandre en gang, da jeg var lita jente og han var den store, sterke voksne.
Nå er rollene bytta om - men det er akkurat slik det skal være.
Vi snakker sammen uten ord.
Ord er overflødige her på mitt hemmelige sted.
Etter ei stund takker vi hverandre for denne gang, og vi vet begge to at vi snart ses igjen.
Vi er med hverandre i hjertene våre, og vi tar vare på hverandre og minnene fra "dengang".

Jeg forlater mitt eget lille sted for denne gang. Men før jeg drar samler jeg alle følelsene, lydene, luktene og tankene som fyller meg når jeg er her - tar godt vare på de - og bærer de med meg i hjertet.

"Takk for denne gang" sier jeg, og ser meg litt tilbake.

"Jeg kommer snart igjen".....