En begynnelse og en slutt....

Kjenner at det blir litt vanskelig å skrive dette innlegget, men må man - så må man....

Kan vel si at følelsene hopper og spretter fra overstrømmende lykke til dyp fortvilelse samtidig som de er innom medlidenhet, sorg, glede og forventninger.....

Det er mange ting som forandrer seg når man går ut av et langt forhold og beveger seg inn i et nytt. Ikke bare følelsesmessig og mentalt, men også praktisk.
Det som plager meg mest akkurat nå er at jeg har vært nødt til å innse at jeg ikke vil greie med begge hundene mine alene.
Det er forferdelig.....
En ufattelig trist avgjørelse.....
Har prøvd å finne noen som vil overta mi kjære, snille Nala, men uten hell. Så nå har jeg vært nødt til å ringe til Dyreklinikken i Tromsdalen. I morgen tidlig setter vi oss i bilen....

Huff - jeg må visst ta en liten pause......

Men jeg bare MÅ greie dette selv...

Og så er det min eks-samboer, da. Vi har jo vært sammen i snart 12 år, og sånt setter jo sine spor. Det er jo med en viss sorg jeg har tatt avgjørelsen med å ende vårt forhold, og jeg har jo medlidenhet og på en måte litt dårlig samvittighet overfor han.
Men jeg hadde ikke noe valg - jeg visste at jeg måtte gi min "gamle" og store kjærlighet en sjanse....

Og jeg angrer ikke i det hele tatt!

Men det kan ta sin tid til at vi kan fortsette livene våre sammen. Mange praktiske ting må ordnes først - og det kjennes veldig tungt å skulle være nødt til å vente...

Så nå må jeg nok innstille meg på tanken om å "være alene" ei stund fremover.
Dette blir ei helt ny erfaring for meg.
Komme hjem fra jobb - aleine.
Lage meg mat - aleine.
Spise - aleine.
Se på tv - aleine.
Legge meg - aleine.
Stå opp - aleine.

Nei, jeg sutrer ikke - jeg vet at dette er ei erfaring som jeg må ta med på denne reisen som kalles Livet.
Og jeg vet jo også at for hver dag som går, så er det en dag mindre til jeg får treffe min kjære igjen...

Og jeg blir jo ikke HELT aleine heller - jeg har jo fortsatt Pepsi!
Heldigvis!

Og mi yngste datter kommer fortsatt til å komme hjem i helgene - selv om det naturlig nok vil komme til å bli sjeldnere etter hvert. Det er jo bare sånn livet er...

Men akkurat nå, så er det fortvilelsen over å måtte si "takk for alt" til Nala som er sterkest.
Ååå - som jeg gruer meg.....

Nala