Steikje fine gardine.....

I dag har jeg hengt opp sommergardinene på kjøkkenet.
Jeg har venta lenge.
Kjempelenge!
Men i dag var det solskinn og godvær.
Varmt og deilig.
Inga regn og blåster, slik det har vært ei lang stund nå.
Det har vært så ille at jeg faktisk har sittet i sofa og drømt om en kjempegevinst i lotto, slik at jeg kunne ta med meg hele hurven og reist til et knallvarmt sydhavsland. 
Med hvite strender. blå himmel, blikkstille hav og restauranter som bugner av hærlig mat, som bare venter på å bli servert til solhungrige - og ellers hungrige nordmenn og kvinner.

Jeg har ikke fått hengt opp sommergardinene i stua. 
Enda.  
Har hørt at det skal bli godvær i morgen også, så da satser jeg på at de hvite, florlette gardinene kommer opp i morgen den dag!
Det er rart, hvordan gardinene kan være med på å forandre ei stue - eller et kjøkken, for den saks skyld.

Hmmmmm.....
Jeg tror jeg har litt mange gardiner, jeg..... ?
Jeg er jo ikke en person som like å flytte omkring på møbler eller bilder og pynt og sånt. Men gardiner, duker og puter kan jeg godt skifte på!
Røde gardiner skal selvfølgelig opp til jul. 
Så kommer de blågrå gardinene opp på nyåret.
Til vanlig henger jeg opp de hvite sommergardinene til 17.mai. 
Det gjorde jeg ikke i år.....
Så kommer de brune opp om høsten....

Dette er bare i stua. Kjøkkenet har også sine sesong-gardiner. Soverommene byttes bare 2 eller 3 ganger i året.
Som sagt, jeg tror jeg har mange gardiner.....

Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange gardiner da jeg var barn. Eller rettere sagt; jeg kan ikke erindre at mamma skifta gardiner så ofte. Kan hende var jeg så lita at jeg ikke interesserte meg for sånne ting?
Men jeg minnes at det alltid var ei gardinkappe. Uansett om det var i stua eller på kjøkkenet. Og som regel var gardinene bundet opp med "mageband".

Da jeg flytta for meg selv som 17-åring fortsatte jeg tradisjonen med gardinkappe og mageband. Og jeg var standhaftig tilhenger til dette i mange, mange år. Forandringa kom ikke før jeg flytta til Sommarøya, til et hus med to små vinduer i stua og et på kjøkkenet. 
Da fikk gardinkapper være gardinkapper - langt nede i ei eske. Og der ble de liggende til jeg flytta derfra og kasta hele eska med innhold og alt. Men det var rart, og det kjentes litt nakent ut uten gardinkappene....
så jeg fortsatte å binde opp gardinene med mageband. 

Men så i fjor -

I fjor slo jeg til og gikk for forandringer.
Og for ei forandring!
Jeg ble reint overrasket over meg selv - at jeg virkelig turde å være så drastisk!

På de store vinduene i stua har gardinene alltid hengt rett ned. Det har ikke passet å binde de opp. Men det ene vinduet på kortveggen i stua og vinduet i spisestua har alltid hatt mageband på gardinene.
Men i fjor tenkte jeg at jeg skulle prøve å la de henge rett ned.
Å fy og fy!
Det var IKKE pent!
Det så helt forferdelig sterilt og kjedelig ut!
Men jeg bestemte meg for at jeg skulle la de henge i ei uke, og hvis jeg fortsatt syntes det var stygt så skulle jeg løfte de opp med mageband.
Da ei uke var gått så syntes jeg at det faktisk var fint!

Så heretter henger gardinene i disse to vinduene rett ned.
Når det er sommer, altså.
Med hvite sommergardiner.

Kjøkkenvinduet mitt fikk også sjokk i fjor!
Jeg kjøpte liftgardin!

Du store all verden, jeg har jo hatt ei kjempeutvikling!!!

 

KROPPSFIKSERT?

Plutselig kom sommeren til oss her i nord. 
Jeg ble fullstendig fullt og helt overrumpla.
Det var mest som at jeg skvatt!
Sola har steika og varma i flere dager og har fått fram både den ene og den andre lysten.
Vi har faktisk grilla to dager på rad!
Men så er det slik at når dagene blir så varme og sola steiker så godt, da får i allefall jeg sånn uhorvelig lyst til å kle av meg og sprade rundt i nesten ingenting.

Problemet er bare at jeg ikke greier å finne den der berømte "sommerkroppen"! Jeg må nesten ha på meg sommerkroppen før jeg kan ikle meg småplagg. Såpass synes jeg at jeg kan gjøre for mine nærmeste - og ikke minst for naboene....

Det er mange år siden jeg mistet den. 
Sommerkroppen min.
Der er så lenge siden at jeg ikke husker når det var.
Men jeg tror jeg var veldig ung.....
Det nytter ikke å låne noen andres sommerkropp.
Jeg vil ha min egen.
Sommerkroppen til min mann ville definitivt se merkelig ut på meg!

Men jeg har ikke gitt opp å leite, så når det tegner til solvær og sommervarme - da begynner jeg å leite igjen.
Jeg har nå leita i skuffer og skap, under senga, på garasjeloftet, inni dukkehuset, i skittentøykurven, i bilen, bak rosenbusken, oppå mørkeloftet og inni sparebøssa, men den er og blir borte!

Kanskje den har gått seg bort?
Forvillet seg helt og totalt?
Kanskje den ligger i ei veigrøft og har det trist og kjedelig og savner meg?

Jeg tror jeg tar på meg joggeskoene og tar Pepsi med meg ut og leiter. Ho har sånn god luktesans - ho kan kanskje klare å snuse den opp for meg?

Jeg skal ihvertfall prøve!

Hei og hopp!
Sommerkropp!

 

Dagen i går har ikke vært, tror jeg...

Jeg har mista en dag.
Den er helt borte.
Jeg sov hele dagen.
Var bare oppe og snudde meg litt.
Bytta sovestilling.
Sov litt i stolen.
Sov på sofa.

Merkelig - når magen er i ulage så fungerer ikke resten av kroppen heller.....

I dag er alt mye bedre.

Jeg er glad denne magesyka varte så kort, selv om den var tøff nok mens den sto på.

I natt våknet jeg kl 03.00 og var sulten. 
Så da stod jeg opp og tok meg et par knekkebrød.
Det tok jeg som et godt tegn.
Og gode tegn skal man feste seg ved.

Nå har jeg bestilt bare "gode" dager i lang tid fremover.
Jeg har tenkt meg ut på jakt!
Jeg skal jakte på sommerkroppen!
Tror jeg.....

 

Statusoppdatering

Jeg har skjønt det nå!
Jeg har hatt en åpenbaring!

Det finnes begrensninger når det kommer til kreativitet!

Og derfor trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet for at jeg ikke har skrevet i bloggen på lang, lang tid!

Det begynte med at jeg skulle strikke opp noe restegarn som jeg hadde liggende. Det er jo for galt å kaste garn, så dyrt som det er. Ikke sant? Så da fant jeg ut at jeg skulle bruke disse restene på noe lurt.
Det var ikke snakk om å lage lappeteppe - det tar for lang tid. Det er nesten like kjedelig som å plukke multer - du ser nesten ikke at det vokser, uansett hvor iherdig du jobber.
Så da ble det til at jeg strikket ei dukke.
Og det var kjempeartig!

Og som det seg hør og bør så måtte jeg jo ta skrytebilde og legge ut på Facebook. Så begynte det å hagle inn bestillinger på dukkene. Jeg har nå strikket bortimot 30 dukker - jenter, gutter og Spiderman.
Og jeg har selvfølgelig vært nødt til å kjøpe mye mer restegarn!
Men artig, det er det!
Det er jo ingen dukker som blir like!

Så under denne intense strikkeperioden har jeg ikke hatt "ork" til å skrive blogg. 

Nå har jeg 2 dukker igjen på bestillingslista mi og jeg gleder meg til å se hvordan disse jentene kommer til å bli til slutt.
Og så må jeg huske å fortelle at disse dukkene har fått ei egen side på Facebook. 

Den kan du se her:
Oddny sine strikkedukker

Ellers kan jeg nevne at jeg har mye på hjertet, har jo samla opp mange hendelser siden sist jeg blogget. Og selv om jeg ikke har satt mine tanker på trykk så betyr ikke det at hodet mitt har vært tomt. 
Det kommer nok flere innlegg om ikke lenge.
Men nå skal jeg ta meg en liten tur bort i strikkekroken min.

 

To rett, to vrang

Jeg titter bort på mitt restegarn

Det er som balsam for øyet

Det ligger og lokker med skapertrang

sammen med strikkepinner.

Jeg føler meg som et lite barn

når jeg leker med strikketøyet

Jeg tar det opp i mitt myke fang

og hele verden forsvinner....

 

 

 

 

Bærekraftige ord.

Ord.
Jeg har alltid vært interessert i og glad i ord, og jeg har faktisk en hukommelse som en elefant. I allefall langtidshukommelse. Det er værre med ting som nylig har hendt, eller ting som jeg skal huske.
Jeg begynte tidlig å prate, og jeg sang reint og klart da jeg var to år.  
Jeg minnes godt en gang mormor fant på at jeg skulle få synge inn på lydbånd. Vi bodde jo på loftet hos mormor og morfar til jeg fylte 4 år, og broren min er 1 år og 8 måneder yngre enn meg, så dette minnet er nok fra da jeg var ca 2 år. Kanskje var jeg to og et halvt, for babypludringa til broren min kom med på opptaket.
Jeg kommer godt i hu min kjære mormor som ordna til lydbåndopptakeren, en stor og brun kasse med to svære båndspoler, med et grønt lys som fortalte at opptakeren var på og som hadde det morsomme  navnet Tandberg.
Mormor fant frem utstyret, koblet til mikrofonen, plasserte oss i sofa og instruerte meg hvordan jeg skulle holde mikrofonen. Og så sang jeg:

"Fola, Fola Blakken. Gå nå inn i stallen din. Kommer vesle gutten inn og klapper deg på nakken".

Jeg sang alle versene, men mormor måtte hjelpe litt til med de siste strofene.
Jeg har i voksen alder fått høre dette opptaket, for både mormor og mamma har tatt vare på de gamle spolebåndene. Så da jeg for ca 20 år siden fikk tak i en gammel Tandberg lydbåndspiller fikk mamma og pappa være fosterforeldre for den. Og da kom de gamle båndspolene frem og vi fikk høre på denne uvurderlige skatten som dette er. Ja - mamma har fortsatt opptak av mi tante og min farmor og farfar som sender julehilsen til pappa da han jobbet på Svalbard. Dette opptaket er virkelig gammelt, farfar døde i 1961 og farmor i 1966.

Ord.
Da jeg var rundt 8 år ble jeg oppmerksom på hvordan trykket på ord kan forandre meninga i ei setning. Jeg var i vinterfjøset og gjorde reint bak geitene før de skulle melkes - det var vanlig at vi barna var med og hjalp til der vi kunne, og fjøsstellet var en av de arbeidsoppgavene der vi barn kunne gjøre nytte for oss.
Jeg gikk der og kostet og skrapte, og tankene tok sine egne veier. Da kom det for meg! Hvor viktig trykket på ordene kan være! 
Jeg fant setninga "Jeg vil ha is" og lekte meg med ordene.

Jeg vil ha is. (Det er ikke du som vil ha is.)
Jeg vil ha is. (Jeg vil virkelig ha is, inga tvil!)
Jeg vil ha is. (Jeg vil ikke gi bort elle kjøpe is.)
Jeg vil ha is. (Ikke brus eller karameller, men is!)

Slik kunne jeg leke meg med ordene. En annen lek var å stave ordene bakvendt eller bytte ut vokalene og på denne måten skape nye ord. Jeg har visstnok vært et litt merkelig barn...

Ord.
Jeg er fortsatt opphengt i ord. Blant annet så forundres jeg til stadighet over mange av de ordene som våre betydningsfulle folkevalgte bruker. I disse tider er ordet bærekraftig brukt i tide og utide.
Det er for eksempel snakk om bærekraftig økonomi, og det er jo lett å forstå. Men når de snakker om bærekraft når det gjelder flyktninger eller palmeolje i diesel - ja, da stusser jeg.
Nå skal jeg ikke komme inn på politikken som føres her i landet. Da kan jeg fort komme til å bruke noen ord som egentlig ikke egner seg på trykk. Men jeg må innrømme at jeg blir mildt sagt forbannet når alt skal måles i kroner og ører og bærekraft.

Ord.
Bærekraft.
Bærekraft er vel egentlig de kreftene man bruker for å bære noe?
Er det ikke?

Ord....

Lek med ord

Det går saaaaakte.....

Det sies at det er i motbakkene det går oppover....
Jeg vil forandre litt på det uttrykket og si:

"Det er i nedoverbakkene det går fremover!"

I godt over ei uke har det gått i nedoverbakke.
Men det går fremover, det må jeg nok innrømme.

Sist jeg skrev i bloggen var jeg ganske så overgitt over min mangel på energi og overskudd og ork til noe som helst. Jeg bestemte meg da for å kutte ut en av medisinene som legen sa jeg skulle bruke for kolesterolet mitt. Samtidig bestemte jeg meg for at jeg skulle GÅ UT en gang hver dag.
Og det gjorde jeg!

Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gå tur. 
Jeg skulle heller ikke trimme. 
Og jeg skulle ikke legge noen langsiktig plan.

Derimot skulle jeg gå ut av døra en gang hver dag, og jeg skulle samtidig prøve å lære Pepsi å gå i bånd. Det er noe jeg virkelig har slurvet med! Jeg har prøvd mange ganger, men har ikke hatt tålmodighet og vært iherdig nok til å få det til. Det har jo selvsagt resultert i at det er helt umulig å gå på turer med Pepsi. Det vil si - hvis man ikke er Hulken, da. Stor og sterk, altså.

Nå har vi holdt på, Pepsi og jeg, i ca ei uke. Første dagen brukte vi nesten 20 minutter på å komme oss ned til garasjen, og det er kanskje 10-12 meter dit! Andre dagen kom vi kanskje 2 meter lengre. Men i går kom vi oss faktisk helt ned til postkassen!
Og hele veien er det nedoverbakke! 
Små skritt.
Ørsmå skritt.

Ja - på denne måten har jeg altså "lurt meg selv" ut av huset en liten tur hver dag. I tillegg har jeg fått satt fokuset på Pepsi istedet for på meg selv. Jeg har flytta det fra mitt negative "tilfelle" og over til en positiv og glad hund. Denne lille turen gjør jeg for Pepsi samtidig som den gir kreditt til meg selv.
Dobbelt-effekt!
HURRA! 

Sjefsavgjørelse.

Nå lysner det. 
Både ute, inne i huset og i kroppen min.
Fuglene koser seg på fuglebrettet og radioen spiller deilig og rolig musikk.
Det er lørdag, og jeg har tatt en "sjefs-avgjørelse"!

Etter å ha hanglet i flere måneder med smerter i kroppen, influensalignende symptomer, utmattelse og mangel på energi har jeg bestemt meg:
Kolesterolmedisinene skal få ligge i fred! Jeg greier jo ingenting lenger! Har vært nødt til å ta permisjon fra korpset jeg spiller i fordi jeg ikke har hatt energi til å gjøre noe av det jeg liker mest, å spille tenorsaksofon!

Jeg så på tv i går kveld.
Pink Floyd.
Det var så hærlig! Nydelig musikk. Jeg har digget Pink Floyd helt siden jeg var veldig ung - på midten av 70-tallet. Og jeg hadde sånn lyst til å synge med på de flotte melodiene.
Men siden jeg begynte med de hærsens medisinene har jeg ikke fått stemmen til å fungere. Og det å gå rundt og ikke greie å synge, det er jo bare helt forferdelig!

Og jeg synger jo så gjerne. Ofte. Både i tide og i utide. Matlaging, koppvask og rydding går som en lek hvis man kan synge samtidig.

Nei!
Nå er det nok!
Ut, skal jeg.
Ut av hiet!
Jeg vil ha tilbake kroppen min. 
Og jeg vil finne igjen energien og tiltakslysten.

En annen negativ effekt av de forbaskede medisinene var jo også at jeg spratt opp i vekt. Vel-vel - jeg er jo inga sylfide fra før av. Jeg har ganske mange kilo for mye som jeg går rundt og bærer på, men de kan jeg greie å leve med. Men når vekta på badet viser at jeg i løpet av 4 uker har blitt 8 kilo tyngre - DA er det noe som er vanvittig feil!
Og det er ikke vekta på badet som er feil, det vet jeg. Joda, den er digital - men jeg har bytta batteri og vekta sier det samme. Jeg har også ei god, gammel manuell vekt nede på toalettet, og den sier akkurat det samme:
"Oddny, ta deg sammen!"

Så nå har jeg bestemt meg.
Disse skumle medisinene skal ikke inn i min kropp!
Jeg skal heller kle på meg og gå ut og se om jeg kan finne litt energi der ute.

Det kan jo hende at jeg er heldig?

 

Diesel eller ikke diesel - det er det store spørsmålet!

Jeg er et natursvin - og jeg har tenkt å fortsette å være det!
Og jeg bryr meg ikke om at noen vil sperre øynene opp og bombardere meg med mange gode argumenter og motargumenter.

Det er ikke så mange år siden at utsagnet "hiv det på havet" ikke bare var akseptert men helt vanlig. Frysebokser, kjøleskap, biler - ja - til og med svære skip ble senket i havet!
Ute av øyet - ute av sinn.
Selv jeg husker dette godt, og jeg er da ikke SÅ gammel. Tror jeg?
Den gang var havet stort.
Det var digert, faktisk!
Helt enormt - nesten uendelig stort!
Sånn som himmelen og universet - DET er uendelig!
Ikke misforstå meg, jeg forsvarer ikke forsøpling av havet. Der ligger jo en av verdens viktigste skatter - maten vår! Den vokser også i jorda, maten vår. Og den går på gresset og i skogen og på mark og eng. Den flyr jammen ta oppe i lufta og!
Maten som vi skal spise.
For hva skulle vi gjort uten mat?
Tja - jeg er jo ett av de mange menneskene som over lengre tid har fått nok mat - kan vel si at jeg har vært hjemme til alle måltidene. Vil faktisk gå så langt å si at jeg har spist mye mer enn det kroppen min trenger for å overleve - og det straffer seg jo. Færre og færre av de klærne jeg har føles behagelige å ha på, men det er en annen side av saken.

Heldigvis har vi som bor på planeten Jorden begynt å ta til vett.
Når det passer seg sånn eller når andre ser på.

Det er ikke lenger vanlig å kaste søpla vår på havet eller ut bilvinduet når vi kjører tur eller på ferie. Mange av oss har også gått over fra å kjøre biler som bruker fossilt brennstoff til å kjøre elektriske biler. 
De forurenser jo ikke.
Blir vi fortalt av de som vet alt. 
At det forurenser mer å produsere og kvitte seg med disse bilene blir det ikke fokusert på. Det blir effektivt hysjet ned.
Nei - jeg vil ikke hetse "hvermannsen" som gjør det de kan for ikke å spre giftige gasser ut i verdensrommet og den luften vi og vår mat skal puste inn. Men jeg blir så eitrende forbanna på dobbeltmoralen som vi dødelige ikke ser!
Selv "den lille mann" - eller kvinne - som går rundt på våre strender og plukker søppel i sekkevis og som redder oljeskadde sjøfugler "glemmer" alt og tar seg en helgetur med skjærgårdscaddilacen sin og dumper bæsj og tiss og oppvaskvann rett ut i havet. Eller så tar de seg et "ørlite" cruise og glemmer at disse hotellbåtene ikke akkurat er elektriske.
Eller hva med en liten flytur til en storby på andre siden av Atlanteren for en helgehandel eller storbyhelg? Det er ikke akkurat glidefly som de reiser med, er det vel?
Dobbeltmoral, kaller jeg det.

Jeg kjører diesel.
Jeg har kjørt diesel i mange år.
Jeg kommer nok til å fortsette å kjøre diesel.
I allefall helt til jeg blir overbevist om at det vil lønne seg både for meg og miljøet å gå over til et annet drivstoff.
Det er ikke så mange år siden "myndighetene" fortalte oss dødelige at diesel var det som forurenset minst, og vi ble oppfordret til å kjøpe og kjøre dieselbiler. Men plutselig så er alt feil - og dieselbiler er reine miljøbomber. Ja - vi som kjører dieselbiler burde virkelig skamme oss! Vi eier jo ikke samvittighet for at vi spyr ut gasser og farlige gifter ut i lufta. Tenk at vi kan være så egoistiske og dumme!
Og dette skal komme til å koste oss dyrt etter hvert!
Bra!
Men hvem var det som "lurte" oss til å begynne å kjøre diesel?

Jeg gjør faktisk mye for miljøet, jeg!

Ikke har vi båt eller campingvogn, ikke reiser vi på cruise og ikke har vi for vane å fly rundt omkring. 
Ikke kaster vi søpla i naturen og vi kildesorterer alt. 
Huset er oppvarma med varmepumpe, og vi fyrer kun med ved når det blir så kaldt at varmepumpa ikke kan gi oss den varmen vi trenger. 
Og mat som blir til overs kan det bli god restemat av, eller det blir et supplement til hundematen. 

Jeg gjør mye for miljøet allerede, det er bare ikke så mange som ser det.....

 

Mammografi - en beklemmende opplevelse....

Ære være helsevesenet, sier nå jeg. Vi skal prise oss lykkelige for at vi har et slikt system her i Norge at vi kvinner som har passert "middagshøyden" - les: begynner å bli små-gamle - at vi blir innkalt til puppesjekk! Vel, pupp og pupp, fru Blom. Det er vel heller snakk om det vi kalte for deiter da jeg var unge. For det er ikke det spor antydning til noen slags sprett i disse utvekstene som jeg for tiden har hengende i fronten.
Ja, jeg fikk altså helt plutselig innkalling til å få mine vedheng fotografert, og jeg må nok litt motvillig innrømme at jeg nok aldri hadde kommet til å bestille meg time selv. Derfor ble jeg oppriktig glad for å få innkallelsen.

"Har du undersøkt brystene dine selv?", spurte hun som tok imot meg. Joda, jeg måtte innrømme at jeg innimellom pleier å ta og klemme litt på meg selv.
"Har du kjent noe da?", spurte hun videre.
Huff - det ble litt vanskelig å svare på! Jeg tror hun mente å spørre om jeg har kjent noen kuler i pattene mine, så jeg svarte at jeg ikke trodde jeg hadde kjent noe unormalt.
Det er ikke så lett egentlig, å kjenne om det er "normale" eller "unormale" klumper, så jeg takket dama for at vi godt voksne damer får innkalling til ordentlig sjekk.

Så ble jeg sendt inn i et rom der TO damer tok imot meg og geleidet meg videre til et monstrum av en maskin som sto midt på gulvet. De forklarte og pekte og fikk meg etterhvert vel plassert og klargjort for fotografering. Jeg vet ikke helt hva jeg følte meg som da kaffefiltrene mine ble dratt i og dandert oppå ei glassplate for så å bli klistret enda flatere enn det de var i utgangspunktet. Jeg kan vel kanskje si at jeg var lettere beklemt der jeg sto, totalt fastlåst og med begge geitene i friluft og smilte mitt peneste smil. Dessverre ble jeg bare avbildet i området mellom haka og navelen, så det smilet kunne jeg spart meg....

Men jeg er ærlig og oppriktig glad for at jeg har fått tatt den der mammografien.

"Du får svar om 2 eller 3 uker, og du får svar uansett om vi ser noe eller ikke", sa den ene dama. Jeg takket pent og betalte 227,- kr og reiste hjem.
Glad og fornøyd.

Så får vi bare håpe at de ikke ser noe som ikke skal være der.

 

"En dame i sin beste overgangsalder"

Hva er "sin beste alder"?

Jeg husker godt at jeg som lita jente med rød sløyfe i håret bare gikk og gledet meg til jeg ble stor nok slik at jeg kunne begynne på skolen. Men da jeg hadde gått på skolen i noen år begynte jeg å se frem til å bli ungdom, for da skulle jeg få lov til å se på Detektimen på TV. Da sjarmen med ungdomstida hadde bleknet, kom ønsket om å bli voksen. Da skulle jeg jo kunne gjøre alt som jeg hadde lyst til!

Etter at jeg nå har vært såkalt voksen i en del år, så har jeg jo skjønt at det ikke var så forbasket enkelt likevel, men jeg kan ikke si at jeg går rundt og gleder meg til å bli "gammel" akkurat.....
Ei heller ønsker jeg meg tilbake til ungdomstida eller barndommen. Jeg vil faktisk være her jeg er i mange, mange år til!

Kanskje er jeg ikke helt ærlig og oppriktig akkurat nå. Jeg har jo - som så mange andre kjerringer før meg - inntatt den alderen som vi så pent kaller for "overgangsalderen"!
For et tullete ord! 
Nesten som at vi skulle være i en konstant overgang?

En overgang er vel et tidsbegrenset fenomen mellom A og B - en periode der man er i en prosess og i forandring fra noe til noe annet? Som en overgangsbillet, for eksempel! 
Da kjøper man en billett som gjelder fra A til B med kanskje en buss eller et tog. Når dette kjøretøyet viser seg å ikke kjøre helt fram til B, så tar man med seg billetten til neste tog eller buss som kjører helt fram og kan man fortsette reisa på samme billett. 
En fantastisk idè for såvidt. 
Men "overgangsalder"?
Skal jeg liksom gå her og være i en alder der jeg er i en konstant forandringsprosess? Skal jeg være på en evig reise mellom punkt A og B? Er jeg i et slags "ingenmannsland" nå, kanskje?
Ja - hvem er jeg egentlig?

Jeg er dem dama som tar sine medisiner hver morgen og irriterer seg grønn over at disse medisinene ikke er med på å bidra til en slankere kropp. Heller tvert om!
Jeg er den jenta som ikke liker konfrontasjoner og ikke har lært å bruke ordet "nei".
Jeg er den kjerringa som gjerne skulle trimmet, slutta å røyke og slanket seg, men som likevel trives godt med seg selv.
Jeg er dem madammen som egentlig ikke liker å lage mat, men som likevel elsker å bake og koke for de hun er glad i.
Jeg er det fruentimmeret som til stadighet tenker på ommøbleringer og oppussing og pynting og sånt, men som innerst inne ikke liker forandringer men liker alt sånn som det er.
Jeg er den mammaen som er veldig glad i sine barn og som tenker på dem hver dag, men som ikke er så flink til å fortelle dem det og har vanskelig med å la de få lov til å gjøre sine egne feil og erfaringer uten å komme med "gode" råd og tips.
Jeg er den bestemora som forguder sine barnebarn og gjerne skulle vært sammen med dem hver dag, men som må innse at hun har både økonomiske og helsemessige begrensninger.
Jeg er den dattera som gjerne skulle vært mer sammen med mamma og hjulpet henne med både praktiske ting og alt annet som hun har behov for.
Jeg er den søstera som savner mer samvær og kontankt med sine søsken, men som innerst inne vet at vi alle egentlig har nok med oss selv, jobb og familien.
Jeg er den samboeren som kan dele hverdagen med et menneske som jeg er veldig glad i og setter stor pris på.

Jeg er et totalt menneske. 
Full av tanker, drømmer, ønsker og håp, men som likevel er fornøyd med tilværelsen akkurat slik som den er.

Og dette skal liksom kalles overgangsalder?

 
 

Gi en klem, da vel!

Etter den utblåsningen jeg hadde i går har jeg tenkt mye på dette med å ta vare på hverandre og på alle de forskjellige måtene vi kan vise hverandre positiv oppmerksomhet på.
Det kan for eksempel være en enkel kopp kaffe når du våkner opp etter middagshvilen din, et klapp på skulderen når du har gjort noe bra, eller et besøk eller en telefonsamtale, et brev eller ei melding på telefonen eller Facebook.
Eller rett og slett bare det å gi en klem!

Jeg var på butikken i går og traff tre forskjellige tidligere kolleger. Jeg har ikke snakket med de på lang, lang tid, og det var kjempekoselig å treffe dem igjen. Helt plutselig kjente jeg trang til å gi dem en klem. 
Bare helt sånn uten å tenke meg om. Og jeg fikk tilbake tre forskjellige klemmer.

Den ene var veldig nølende og rask, og jeg fikk en følelse av at hjertet ikke helt var med på den klemmen jeg fikk tilbake, men at vedkommede klemte meg tilbake fordi "det bare er noe man gjør".
Den andre klemmen var sånn helt normal. Ikke for lang og ikke så kort at jeg begynte å tenke på at dette mennesket klemte meg med en følelse av forpliktelse.
Den tredje klemmen var sterk, fast og lang og jeg kjente at dette mennesket var oppriktig glad for å treffe meg igjen.
Heldigvis var denne klemmen den siste av de tre, og jeg kunne dra fra butikken med en hærlig følelse i kroppen.

Vi pleide ikke å dele ut klemmer da jeg var barn. Jeg kan faktisk ikke huske at vi klemte hverandre utenom den obligatoriske "godnattklemmen" eller når vi takket for noe vi hadde fått i julegave eller bursdagsgave.
Det hendte innimellom at vi så mamma og pappa gi hverandre en klem, men det var så sjelden at vi ble skikkelig flaue og helst ville se en annen vei når det fenomenet inntraff.
Nei, det å gi en klem - det satt langt inne.

Da jeg som 17-åring flyttet til Sjøvegan på hybel fo å gå på skole, flyttet også mamma og pappa og søskenene mine til Reinøya. Det ble mange mil mellom oss, og mitt første besøk i deres hjem var til jul dette året. Det ble selvfølgelig klemming da jeg kom og da jeg reiste derfra. Etter at skolen var slutt flyttet jeg til Fauske sammen med han som ble faren til mi eldste datter. Jeg kan ikke huske om vi klemte hverandre noe særlig.
Det er ganske mye jeg har fortrengt fra de årene, men det er ei anna historie.

Da jeg etter mange år og mange erfaringer flyttet nordover igjen og begynte på lærerskolen i en alder av 26 år, begynte fenomenet klemming å bli ganske vanlig. Dette var helt nytt for meg, og jeg måtte lære meg å både gi og få klemmer i mange forskjellige sammenhenger. 
Det kjentes veldig merkelig og kunstig ut i begynnelsen, og jeg følte på en måte at noen av mine grenser ble tråkket over. Det ble liksom ikke så enkelt å holde mennesker og følelser på en armlenges avstand, slik som jeg gjennom flere år hadde lært meg å leve. 

Etter hvert som årene gikk ble det mer og mer naturlig for meg å klemme. Og det ble flere og flere "spontanklemmer" med mine foreldre også. 
Og det gjorde godt.

Det er faktisk godt å få en klem.
Det er godt å gi en klem også!

Bare prøv!

 

Jeg blir så frustrert - ja, jeg blir faktisk FORBANNA!

Jeg lurer virkelig på hvor fenomenet "medmennesket" har gjemt seg blant politikerne våre!
Jeg må bare advare litt sarte sjeler, for nå har jeg tenkt å gulpe opp en del sinte tanker og meninger om våre "kjære" folkevalgte som skal styre skuta "Norge".

Jeg for min del synes at denne skuta har sprunget lekk for lenge, lenge siden og jeg mener at den har fått totalt slagside med tanke på medmenneskelighet - særlig når det gjelder flyktningene.
Streng og rettferdig flyktningepolitikk, sier de. 
Streng mot de som har ingenting, er redde og er på flukt - ja! 
Rettferdig? 
Nei, det kan jeg ikke se. 
Hvis det skal være ei flik av rettferdighet her, så er den godt kamuflert!

Hva er det egentlig politikerne våre tenker? 
Hva er de redde for? 
Sin egen posisjon på Stortinget, kanskje? 
Er de redde for å miste makta si? 
De har iallefall greid å slå store sprekker i min tiltro og respekt når de nå - uten å blunke - sender redde, sultne, slitne og kalde små barn, gamle mennesker og syke eller gravide foreldre - i minus 25 grader - over grensa til Russland! 
Og det uten noen som helst garanti for at disse menneskene ikke blir kasteballer mellom landene. 
For det er faktisk levende mennesker som blir stappet inn i busser og kjørt over grensen til Russland uten garanti for at de kommer til å bli tatt vare på på en respektabel, human og ordetlig måte!
Hvem vet hvor disse sjelene ender opp til slutt?

For det er ingen som med sikkerhet kan si at de ikke kommer til å bli sendt tilbake til det landet de opprinnelig kom fra, som en eller annen slags pakke.

"Return to Sender!"

"Ute av øye - ute av sinn?"

FYSJ!
Hvor skal vel dette ende?

FYSJ!
SKAMME SEG, SKULLE DE GJØRE!

 

"Drittprat!"

Det slo meg i sted, da jeg satt og gjorde mitt fornødne, hvor utrolig heldige vi er som har nok toalettpapir!
Dette bittelille arket som lett perforert sitter fast i neste ark - som igjen sitter fast i det neste - og i neste og så videre - helt til de fyller en hel rull med toalettpapirark! For en hærlig oppfinnelse!
Det må ha vært et utrolig klart hode som fant på å lage toalettpapirrullene!

Jeg er nok ikke noe spesielt verdensvant menneske, og ikke har jeg reist rundt i den store og farlige verden der ute heller, så jeg har ikke så mye toalett-trening kan man si. Men en gang forvillet jeg meg tilfeldigvis inn på et særdeles eksklusivt toalett i vår eminente by. Det var en sjokkartet opplevelse:
Der hadde de ikke toalettpapir på rull!
Jeg fikk nærmest panikk - for hvor var dopapiret?
Skulle jeg være nødt til å ty til kriseløsning nr 1 og bruke den ene sokken min?

Etter litt fundering og tankegang på skåla begynte jeg å se meg om i dette luksuriøse lille rommet. Jeg var overveldet og full av impanasje:
Brune fliser på vegger og gulv. 
En svart og skinnende servant.
Ei stor benkeplate, svart den også.
En grønnplante og et telys i et nydelig telysglass.
Og der på veggen - en blank rektangulær beholder i børstet stål.
Nysgjerrig som jeg er så følte jeg at jeg bare måtte undersøke denne spennende innretningen litt nærmere.
Åh!
Det var et avlangt hull på undersiden av beholderen!
Jeg fikk en uimotståelige trang til å pirke litt i dette hullet.
Så der satt jeg, med buksa nede og fikla med en boks på veggen. Jeg kjente meg litt dum da det gikk opp for meg at inni denne beholderen så befant det seg - toalettpapir!
Ikke sånt vanlig toalettpapir på rull, men små, søte papirark! 
Rumpeservietter!
De var så små og tynne at de sikkert var beregna på små, søte byfrøkenstjerter og ikke til ei godt voksen tøtte fra bonlandet. 
Jeg fikk dårligere og dårligere samvittighet for hvert ark jeg plukket frem til jeg endte opp med nok papirark til den jobben jeg skulle gjøre.

Jeg forlot dette flotte private enerommet ganske så varm og priset meg lykkelig for at dorullen finnes!
Tenk bare på alle de dorullnissene vi ville gått glipp av hvis ikke dorullen hadde eksistert!

Med blandede følelser....

Det er med blandede følelser jeg nå kan konstatere at vi har pakka vekk jula for denne gang. Jeg må innrømme at det var litt trist å putte alle nissene og dukene og stæsjen ned i eskene, og særlig trist var det da juletreet ble ribba for pynt og demontert. 
Det ble så mørkt i stua når alle lysene forsvant. 
Ja, og så adventstjernene og adventstakene da! De lyser jo så koselig i vinduene, men nå er de også pakket bort. Gardinene og dukene var det siste jeg skifta ut i går. 
Nå gjenstår bare noen røde sofaputer, så er alt klart.

Jeg skjønner jo at jeg kanskje bruker mer tid enn andre på å gå rundt og flytte litt på ting, men det er nå bare sånn jeg er. Det kan jo være at jeg trenger denne tiden for å bli vant til forandringene? Og så er det jo en mulighet for at noen av pyntetingene passer bedre en annen plass.
Kanskje blir det bedre om jeg setter den blomsten der? 
Er det bedre med den engelen på hylla eller på sjenken? 
Eller skal jeg bytte ut den grønne frosken med en svart giraff?

Snakk om motsatt miljø i stua nå! Hjemmet vårt har fått bytta ut de varme og røde farger med de mer kaldere blå. Likevel må jeg nok innerst inne i meg selv innrømme at det er litt godt også. Det blir litt lettere å puste, og det blir litt lysere på en annen måte.
Men med vilje har jeg latt stå igjen noen røde stearinlys, et par røde telysholdere og noen røde hjerter, som små muntrasjonspiller i alt dette blå. 
Og tenk!
Om litt over ei uke kommer sola tilbake fra sin vinterdvale! 
Det blir godt, det!

HUPS!
Det var visst en liten nisse som hadde gjemt seg unna!

På loftet sto vår gamle og skumle koks-ovn....

Huff - nå er det kaldt om dagen! Når temperaturmåleren viser -14,9 grader her ute på kysten og det er lett bris på 5 meter i sekundet, så er den følte temperaturen faktisk på -24 grader Celcius. 
Og det er helt sant, for det har jeg regnet ut. 
Fant en utregningskalkulator her på nett, faktisk. Det var bare å fylle inn tallene og VIPS så var det ferdig utregnet!
Hvordan kan vi klare oss uten internett?

Utrolig hva man kan finne på nettet!
Min samboer og jeg fant hverandre igjen på internett. 
Etter nesten 30 år!
På Facebook, altså. 
Så det er ikke bare dumt å "være på nett"! 
Tilbake til kulda. 

Når det blir såpass kaldt som det er nå, ja da holder jeg meg inne og fyrer i ovnen. Så setter jeg meg godt til rette i sofa med et strikketøy og lar varmen krype seg godt inn og varme meg helt inn til margen.
Pepsi er også glad i vedfyring. Ho legger seg nesten under ovnen for å komme nær nok. Lurer mange ganger på om hun ikke skal begynne å lukte svidd, så varm som hun blir i pelsen sin.
Vi har en ganske liten men effektiv vedovn i stua vår. Den er svart og har glass i døra slik at vi kan se flammene som slikker over vedkubbene. Det er så koselig, og det blir på en måte en "myk" varme av sånn "levende" oppvarming.

Vi hadde en svart ovn på loftet da jeg var barn. Den var ganske høy og slank. Mamma og pappa fortalte at det var en koks-ovn, og at den var kjempegammel. Den hadde ei dør nede og ei oppe og på toppen var en slags hatt som kunne taes av, og da kunne det kokes på toppen eller det kunne legges i brensel fra toppen også.

Koks.
Vi som har fyrt med koks er nok en utdøende art. Det er nok ikke så mange i dag som vet hva koks er, eller vet hvordan det ser ut?
Og det er ikke sikkert at så mange vet hva kull er heller?
I koksovnen vår kunne vi fyre med kull også. 
Og med ved, selvfølgelig.
Kull luktet olje, syntes jeg. Og det kjentes ut som den var innsatt med fett. Det var ganske enkelt å tegne ute på steinveggene på murhuset vårt med kullbitene. Det gikk ikke med koks.
Koks er et brensel som lages av for eksempel steinkull som varmes opp uten lufttilførsel slik at flyktige bestanddeler i kullet drives ut og kan brukes  til andre formål. Disse opplysningene har jeg også funnet på nett!
Utrolig, det der internettet, hva det ikke kan!

Koksen kjentes nesten ut som stein, syntes jeg. Den var hard og tørr å ta på, og hver lille koksbit var mye lettere i vekt enn en tilsvarende bit med kull.
Koksovnen på loftet var litt skummel, syntes jeg. Den var som et digert og farlig vesen som levde sitt eget liv! 
Det var heldigvis veldig sjeldent at mamma og pappa fyrte i ovnen på loftet. Det skjedde som regel bare når det var så isende kaldt at vi måtte legge oss med nattøy av flannell, med hjemmestrikka ull-lester på beina. Ja, og så disse ekstra teppene av ull - de som var tunge og harde og som stakk og klødde noe forferdelig!
Vi bodde i et gammelt murhus, da jeg var barn. Et iskaldt murhus uten nevneverdig isolasjon i veggene og med vinduer med enkle glass. Det var is på innersida av vinduet og fantastiske fine isroser kunne få meg til å reise til vakre, fremmede land med spennende musikk og krydderlukt! Jeg pleide å sette fingrene eller hele handa på isen på ruta slik at isen smelta og laget små bilder. 
Snakk om å ha vill fantasi allerede da!

Men altså - når den blå streken på gradestokken på kjøkkenvinduet krøp nedover og nedover,  -28, -29, -32! (vi bodde på innlandet) da fyrte mamma og pappa i ovnen på loftet.
Det var litt greit hvis de fyrte med kull eller koks. Da duret det liksom i ovnen. Og det ble behagelig varmt på loftgangen og vi hadde dørene til soverommene våre åpne.
Men når de fyrte med ved, da syntes jeg det var skremmende. Da knitret og spraket det så skummelt, og skyggene danset på veggene. 
Men det værste var "Eld-bånet"!

Eld-bånet var alle de pipelydene som kunne dukke opp når veden ikke var helt tørr, men det visste jo ikke jeg den gang.
Eld-bånet, eller Ild-barnet, dukket opp av og til i ovnen vår. Det var et lite barn i ovnen som skrek så sørgmodig, og jeg fantaserte om hvorfor det barnet var der og hvordan det så ut. Og jeg syntes så synd på Eld-bånet, noen ganger tok jeg til tårene for det lille vesenet som lå inne i ovnen og brant opp.

Den dag i dag hender det rett som det er at jeg sender en liten god-tanke til Eld-bånet når jeg fyrer i ovnen. Så går tankene tilbake til den høye, svarte ovnen på loftgangen vår.

Nå ser jeg at det holder på å brenne ut i vår lille, søte, svarte vedovn her i stua. Jeg må nok tusle meg ut i kulda og hente inn noen vedkubber....

 

 

Med blanke ark og fargestifter.....

Med blanke ark og fargestifter skal jeg fargelegge dette nye året som nettopp har startet, for hver dag har sin blanke side uten tegninger, farger eller ord, og det blir min jobb å fylle alle disse sidene i årboka mi.

Dette året som vi så vidt har begynt å bruke av har fått tildelt 366 dager. For å få tiden til å passe, så har vi altså blitt gitt en ekstra dag i år. Spennende!
Tenk, en hel dag ekstra!
Kanskje det er lurt å gjøre noe helt spesielt på denne dagen? Noe bra, som kan glede både meg selv og andre? Noe som jeg med varmt hjerte kan se tilbake på og si:

"Det der, Oddny, det var en bra ting å gjøre!"

Ja, det er spennende å se framover. Det er fint å se tilbake også, det er ikke det - og det er smart å gjøre opp sin status etter et helt år slik at jeg kan reflektere over hva jeg gjorde bra og hva jeg kunne ha taklet litt anderledes. Men det å se fremover, det er spennende!

Tenk på alle disse ubrukte dagene som ligger foran meg og venter på å bli fylt av - noe! Jeg vet ingenting om disse dagene, og det er helt opp til meg selv å bestemme hvordan årboka mi vil se ut til slutt.
For en luksus!

Lurer på hvilken av alle regnbuens farger jeg kommer til å bruke mest dette året?

Godt, nytt år!