Jeg husker godt at jeg som lita jente med rød sløyfe i håret bare gikk og gledet meg til jeg ble stor nok slik at jeg kunne begynne på skolen. Men da jeg hadde gått på skolen i noen år begynte jeg å se frem til å bli ungdom, for da skulle jeg få lov til å se på Detektimen på TV. Da sjarmen med ungdomstida hadde bleknet, kom ønsket om å bli voksen. Da skulle jeg jo kunne gjøre alt som jeg hadde lyst til!
Etter at jeg nå har vært såkalt voksen i en del år, så har jeg jo skjønt at det ikke var så forbasket enkelt likevel, men jeg kan ikke si at jeg går rundt og gleder meg til å bli "gammel" akkurat.....
Ei heller ønsker jeg meg tilbake til ungdomstida eller barndommen. Jeg vil faktisk være her jeg er i mange, mange år til!
Kanskje er jeg ikke helt ærlig og oppriktig akkurat nå. Jeg har jo - som så mange andre kjerringer før meg - inntatt den alderen som vi så pent kaller for "overgangsalderen"!
For et tullete ord!
Nesten som at vi skulle være i en konstant overgang?
En overgang er vel et tidsbegrenset fenomen mellom A og B - en periode der man er i en prosess og i forandring fra noe til noe annet? Som en overgangsbillet, for eksempel!
Da kjøper man en billett som gjelder fra A til B med kanskje en buss eller et tog. Når dette kjøretøyet viser seg å ikke kjøre helt fram til B, så tar man med seg billetten til neste tog eller buss som kjører helt fram og kan man fortsette reisa på samme billett.
En fantastisk idè for såvidt.
Men "overgangsalder"?
Skal jeg liksom gå her og være i en alder der jeg er i en konstant forandringsprosess? Skal jeg være på en evig reise mellom punkt A og B? Er jeg i et slags "ingenmannsland" nå, kanskje?
Ja - hvem er jeg egentlig?
Jeg er dem dama som tar sine medisiner hver morgen og irriterer seg grønn over at disse medisinene ikke er med på å bidra til en slankere kropp. Heller tvert om!
Jeg er den jenta som ikke liker konfrontasjoner og ikke har lært å bruke ordet "nei".
Jeg er den kjerringa som gjerne skulle trimmet, slutta å røyke og slanket seg, men som likevel trives godt med seg selv.
Jeg er dem madammen som egentlig ikke liker å lage mat, men som likevel elsker å bake og koke for de hun er glad i.
Jeg er det fruentimmeret som til stadighet tenker på ommøbleringer og oppussing og pynting og sånt, men som innerst inne ikke liker forandringer men liker alt sånn som det er.
Jeg er den mammaen som er veldig glad i sine barn og som tenker på dem hver dag, men som ikke er så flink til å fortelle dem det og har vanskelig med å la de få lov til å gjøre sine egne feil og erfaringer uten å komme med "gode" råd og tips.
Jeg er den bestemora som forguder sine barnebarn og gjerne skulle vært sammen med dem hver dag, men som må innse at hun har både økonomiske og helsemessige begrensninger.
Jeg er den dattera som gjerne skulle vært mer sammen med mamma og hjulpet henne med både praktiske ting og alt annet som hun har behov for.
Jeg er den søstera som savner mer samvær og kontankt med sine søsken, men som innerst inne vet at vi alle egentlig har nok med oss selv, jobb og familien.
Jeg er den samboeren som kan dele hverdagen med et menneske som jeg er veldig glad i og setter stor pris på.
Jeg er et totalt menneske.
Full av tanker, drømmer, ønsker og håp, men som likevel er fornøyd med tilværelsen akkurat slik som den er.
Og dette skal liksom kalles overgangsalder?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar