Jeg vil forandre litt på det uttrykket og si:
"Det er i nedoverbakkene det går fremover!"
I godt over ei uke har det gått i nedoverbakke.
Men det går fremover, det må jeg nok innrømme.
Sist jeg skrev i bloggen var jeg ganske så overgitt over min mangel på energi og overskudd og ork til noe som helst. Jeg bestemte meg da for å kutte ut en av medisinene som legen sa jeg skulle bruke for kolesterolet mitt. Samtidig bestemte jeg meg for at jeg skulle GÅ UT en gang hver dag.
Og det gjorde jeg!
Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gå tur.
Jeg skulle heller ikke trimme.
Og jeg skulle ikke legge noen langsiktig plan.
Derimot skulle jeg gå ut av døra en gang hver dag, og jeg skulle samtidig prøve å lære Pepsi å gå i bånd. Det er noe jeg virkelig har slurvet med! Jeg har prøvd mange ganger, men har ikke hatt tålmodighet og vært iherdig nok til å få det til. Det har jo selvsagt resultert i at det er helt umulig å gå på turer med Pepsi. Det vil si - hvis man ikke er Hulken, da. Stor og sterk, altså.
Nå har vi holdt på, Pepsi og jeg, i ca ei uke. Første dagen brukte vi nesten 20 minutter på å komme oss ned til garasjen, og det er kanskje 10-12 meter dit! Andre dagen kom vi kanskje 2 meter lengre. Men i går kom vi oss faktisk helt ned til postkassen!
Og hele veien er det nedoverbakke!
Små skritt.
Ørsmå skritt.
Ja - på denne måten har jeg altså "lurt meg selv" ut av huset en liten tur hver dag. I tillegg har jeg fått satt fokuset på Pepsi istedet for på meg selv. Jeg har flytta det fra mitt negative "tilfelle" og over til en positiv og glad hund. Denne lille turen gjør jeg for Pepsi samtidig som den gir kreditt til meg selv.
Dobbelt-effekt!
HURRA!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar