På loftet sto vår gamle og skumle koks-ovn....

Huff - nå er det kaldt om dagen! Når temperaturmåleren viser -14,9 grader her ute på kysten og det er lett bris på 5 meter i sekundet, så er den følte temperaturen faktisk på -24 grader Celcius. 
Og det er helt sant, for det har jeg regnet ut. 
Fant en utregningskalkulator her på nett, faktisk. Det var bare å fylle inn tallene og VIPS så var det ferdig utregnet!
Hvordan kan vi klare oss uten internett?

Utrolig hva man kan finne på nettet!
Min samboer og jeg fant hverandre igjen på internett. 
Etter nesten 30 år!
På Facebook, altså. 
Så det er ikke bare dumt å "være på nett"! 
Tilbake til kulda. 

Når det blir såpass kaldt som det er nå, ja da holder jeg meg inne og fyrer i ovnen. Så setter jeg meg godt til rette i sofa med et strikketøy og lar varmen krype seg godt inn og varme meg helt inn til margen.
Pepsi er også glad i vedfyring. Ho legger seg nesten under ovnen for å komme nær nok. Lurer mange ganger på om hun ikke skal begynne å lukte svidd, så varm som hun blir i pelsen sin.
Vi har en ganske liten men effektiv vedovn i stua vår. Den er svart og har glass i døra slik at vi kan se flammene som slikker over vedkubbene. Det er så koselig, og det blir på en måte en "myk" varme av sånn "levende" oppvarming.

Vi hadde en svart ovn på loftet da jeg var barn. Den var ganske høy og slank. Mamma og pappa fortalte at det var en koks-ovn, og at den var kjempegammel. Den hadde ei dør nede og ei oppe og på toppen var en slags hatt som kunne taes av, og da kunne det kokes på toppen eller det kunne legges i brensel fra toppen også.

Koks.
Vi som har fyrt med koks er nok en utdøende art. Det er nok ikke så mange i dag som vet hva koks er, eller vet hvordan det ser ut?
Og det er ikke sikkert at så mange vet hva kull er heller?
I koksovnen vår kunne vi fyre med kull også. 
Og med ved, selvfølgelig.
Kull luktet olje, syntes jeg. Og det kjentes ut som den var innsatt med fett. Det var ganske enkelt å tegne ute på steinveggene på murhuset vårt med kullbitene. Det gikk ikke med koks.
Koks er et brensel som lages av for eksempel steinkull som varmes opp uten lufttilførsel slik at flyktige bestanddeler i kullet drives ut og kan brukes  til andre formål. Disse opplysningene har jeg også funnet på nett!
Utrolig, det der internettet, hva det ikke kan!

Koksen kjentes nesten ut som stein, syntes jeg. Den var hard og tørr å ta på, og hver lille koksbit var mye lettere i vekt enn en tilsvarende bit med kull.
Koksovnen på loftet var litt skummel, syntes jeg. Den var som et digert og farlig vesen som levde sitt eget liv! 
Det var heldigvis veldig sjeldent at mamma og pappa fyrte i ovnen på loftet. Det skjedde som regel bare når det var så isende kaldt at vi måtte legge oss med nattøy av flannell, med hjemmestrikka ull-lester på beina. Ja, og så disse ekstra teppene av ull - de som var tunge og harde og som stakk og klødde noe forferdelig!
Vi bodde i et gammelt murhus, da jeg var barn. Et iskaldt murhus uten nevneverdig isolasjon i veggene og med vinduer med enkle glass. Det var is på innersida av vinduet og fantastiske fine isroser kunne få meg til å reise til vakre, fremmede land med spennende musikk og krydderlukt! Jeg pleide å sette fingrene eller hele handa på isen på ruta slik at isen smelta og laget små bilder. 
Snakk om å ha vill fantasi allerede da!

Men altså - når den blå streken på gradestokken på kjøkkenvinduet krøp nedover og nedover,  -28, -29, -32! (vi bodde på innlandet) da fyrte mamma og pappa i ovnen på loftet.
Det var litt greit hvis de fyrte med kull eller koks. Da duret det liksom i ovnen. Og det ble behagelig varmt på loftgangen og vi hadde dørene til soverommene våre åpne.
Men når de fyrte med ved, da syntes jeg det var skremmende. Da knitret og spraket det så skummelt, og skyggene danset på veggene. 
Men det værste var "Eld-bånet"!

Eld-bånet var alle de pipelydene som kunne dukke opp når veden ikke var helt tørr, men det visste jo ikke jeg den gang.
Eld-bånet, eller Ild-barnet, dukket opp av og til i ovnen vår. Det var et lite barn i ovnen som skrek så sørgmodig, og jeg fantaserte om hvorfor det barnet var der og hvordan det så ut. Og jeg syntes så synd på Eld-bånet, noen ganger tok jeg til tårene for det lille vesenet som lå inne i ovnen og brant opp.

Den dag i dag hender det rett som det er at jeg sender en liten god-tanke til Eld-bånet når jeg fyrer i ovnen. Så går tankene tilbake til den høye, svarte ovnen på loftgangen vår.

Nå ser jeg at det holder på å brenne ut i vår lille, søte, svarte vedovn her i stua. Jeg må nok tusle meg ut i kulda og hente inn noen vedkubber....