Det kan for eksempel være en enkel kopp kaffe når du våkner opp etter middagshvilen din, et klapp på skulderen når du har gjort noe bra, eller et besøk eller en telefonsamtale, et brev eller ei melding på telefonen eller Facebook.
Eller rett og slett bare det å gi en klem!
Jeg var på butikken i går og traff tre forskjellige tidligere kolleger. Jeg har ikke snakket med de på lang, lang tid, og det var kjempekoselig å treffe dem igjen. Helt plutselig kjente jeg trang til å gi dem en klem.
Bare helt sånn uten å tenke meg om. Og jeg fikk tilbake tre forskjellige klemmer.
Den ene var veldig nølende og rask, og jeg fikk en følelse av at hjertet ikke helt var med på den klemmen jeg fikk tilbake, men at vedkommede klemte meg tilbake fordi "det bare er noe man gjør".
Den andre klemmen var sånn helt normal. Ikke for lang og ikke så kort at jeg begynte å tenke på at dette mennesket klemte meg med en følelse av forpliktelse.
Den tredje klemmen var sterk, fast og lang og jeg kjente at dette mennesket var oppriktig glad for å treffe meg igjen.
Heldigvis var denne klemmen den siste av de tre, og jeg kunne dra fra butikken med en hærlig følelse i kroppen.
Vi pleide ikke å dele ut klemmer da jeg var barn. Jeg kan faktisk ikke huske at vi klemte hverandre utenom den obligatoriske "godnattklemmen" eller når vi takket for noe vi hadde fått i julegave eller bursdagsgave.
Det hendte innimellom at vi så mamma og pappa gi hverandre en klem, men det var så sjelden at vi ble skikkelig flaue og helst ville se en annen vei når det fenomenet inntraff.
Nei, det å gi en klem - det satt langt inne.
Da jeg som 17-åring flyttet til Sjøvegan på hybel fo å gå på skole, flyttet også mamma og pappa og søskenene mine til Reinøya. Det ble mange mil mellom oss, og mitt første besøk i deres hjem var til jul dette året. Det ble selvfølgelig klemming da jeg kom og da jeg reiste derfra. Etter at skolen var slutt flyttet jeg til Fauske sammen med han som ble faren til mi eldste datter. Jeg kan ikke huske om vi klemte hverandre noe særlig.
Det er ganske mye jeg har fortrengt fra de årene, men det er ei anna historie.
Da jeg etter mange år og mange erfaringer flyttet nordover igjen og begynte på lærerskolen i en alder av 26 år, begynte fenomenet klemming å bli ganske vanlig. Dette var helt nytt for meg, og jeg måtte lære meg å både gi og få klemmer i mange forskjellige sammenhenger.
Det kjentes veldig merkelig og kunstig ut i begynnelsen, og jeg følte på en måte at noen av mine grenser ble tråkket over. Det ble liksom ikke så enkelt å holde mennesker og følelser på en armlenges avstand, slik som jeg gjennom flere år hadde lært meg å leve.
Etter hvert som årene gikk ble det mer og mer naturlig for meg å klemme. Og det ble flere og flere "spontanklemmer" med mine foreldre også.
Og det gjorde godt.
Det er faktisk godt å få en klem.
Det er godt å gi en klem også!
Bare prøv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar