Sjefsavgjørelse.

Nå lysner det. 
Både ute, inne i huset og i kroppen min.
Fuglene koser seg på fuglebrettet og radioen spiller deilig og rolig musikk.
Det er lørdag, og jeg har tatt en "sjefs-avgjørelse"!

Etter å ha hanglet i flere måneder med smerter i kroppen, influensalignende symptomer, utmattelse og mangel på energi har jeg bestemt meg:
Kolesterolmedisinene skal få ligge i fred! Jeg greier jo ingenting lenger! Har vært nødt til å ta permisjon fra korpset jeg spiller i fordi jeg ikke har hatt energi til å gjøre noe av det jeg liker mest, å spille tenorsaksofon!

Jeg så på tv i går kveld.
Pink Floyd.
Det var så hærlig! Nydelig musikk. Jeg har digget Pink Floyd helt siden jeg var veldig ung - på midten av 70-tallet. Og jeg hadde sånn lyst til å synge med på de flotte melodiene.
Men siden jeg begynte med de hærsens medisinene har jeg ikke fått stemmen til å fungere. Og det å gå rundt og ikke greie å synge, det er jo bare helt forferdelig!

Og jeg synger jo så gjerne. Ofte. Både i tide og i utide. Matlaging, koppvask og rydding går som en lek hvis man kan synge samtidig.

Nei!
Nå er det nok!
Ut, skal jeg.
Ut av hiet!
Jeg vil ha tilbake kroppen min. 
Og jeg vil finne igjen energien og tiltakslysten.

En annen negativ effekt av de forbaskede medisinene var jo også at jeg spratt opp i vekt. Vel-vel - jeg er jo inga sylfide fra før av. Jeg har ganske mange kilo for mye som jeg går rundt og bærer på, men de kan jeg greie å leve med. Men når vekta på badet viser at jeg i løpet av 4 uker har blitt 8 kilo tyngre - DA er det noe som er vanvittig feil!
Og det er ikke vekta på badet som er feil, det vet jeg. Joda, den er digital - men jeg har bytta batteri og vekta sier det samme. Jeg har også ei god, gammel manuell vekt nede på toalettet, og den sier akkurat det samme:
"Oddny, ta deg sammen!"

Så nå har jeg bestemt meg.
Disse skumle medisinene skal ikke inn i min kropp!
Jeg skal heller kle på meg og gå ut og se om jeg kan finne litt energi der ute.

Det kan jo hende at jeg er heldig?