Så sitter jeg her, med en gammel håndduk rundt skuldrene og med håret fullt av kjemikalier og stygge ting.
"Friske opp fargen"....
Neida, jeg har ingen grå hår - enda. Men om vinteren så blir jeg så mye mørkere enn om sommeren, og da ser jo håret ut som det hører til på 80- eller 90-tallet: fullt av lyse og mørke striper.
Og det synes jeg ikke er så særlig fint lengre. Det VAR jo veldig stilig, med striper, da det kom - for lenge, lenge siden. Da jeg var ung. (yngre)!
Jeg husker vi satt (på omgang) både jenter og gutter - med ei plasthette på hodet, mens "kompisen" dro ut hårtuster gjennom små hull i plasthetta med en tynn heklekrok....
FOR noen smerter!!!
For det første var det ikke alle som var så netthendt med heklekroken, så man ble jo gravd nedi hodebunnen så tårene spratt.
Og når hårene skulle dras gjennom små hull i ei plasthette - - -
Milde himmel! Man måtte bruke de siste kreftene man hadde til å holde seg fast i stolen og ikke stortute!
Så skulle det blandes fikseringskrem og farge, og all denne gørra skulle smøres på disse hårtustene som stakk ut av hetta.
Så satt vi der, illeluktende og rødøyde, med blodig og brennende hodebunn, og tok tida på hvor lenge man hadde sittet.
Og vi ble så pen! Syntes vi...
At stripene ikke var like jevne, eller at noen striper startet langt nede på håret, eller at enkelte deler av håret ikke hadde fått noen striper -
det så vi heldigvis ikke.
Vi HADDE jo stripet håret!
Første gang jeg fikk gjort noe "spennende" med håret mitt var jeg 10 eller 11 år.
Mi tante klippet meg kort.
Jeg som hadde hatt hestehale eller fletter hele livet fikk nå "guttesveis".
Jeg syntes det var lett og fint, men jeg har nok savnet hestehalen....
Men første gang jeg fikk gjort noe med håret mitt for å virkelig "forandres" - da var jeg vel 12, tror jeg.
Vi skulle ha karneval på skolen, og jeg skulle kle meg ut som ei gammel dame.
Vi hadde jo ingen kostymer, og mamma hadde verken tid eller råd til å lage meg noe spesielt.
Men oldemor sin gamle, kjole i svart taft hang på loftgangen.
Den var nesten helt fotsid, og hadde mange, små knapper nedover hele forstykket.
(Den kjolen var forresten kjempeskummel om natta, om vinteren, når det var fyr i ovnen på loftgangen og jeg lå og hørte på knitringa og pipinga i flammene. Da rørte den på seg!)
Ja, jeg skulle være gammel kjerring.
Og hvilken frisyre har ei gammel kjerring?
"Gammelkjerringkrøller"!
Håret mitt ble nyvasket og mamma hentet frem hår-rullene sine. Rosa, grønne og blå hår-ruller som var laget av noe slags metall med "børste-buster" inni. Disse gikk ann å bøye. Andre ruller var av hard plast med rekker av små pigger rundt det hele.
Og så var det plastpinner, i forskjellige farger, som skulle stikkes gjennom hår-rullene etter at håret var rullet opp.
De pinnene stakk noe så grassat!
Og de stod presset hardt inn i hodebunnen, sånn at ikke rullene skulle løsne og falle av.
Så ble et hår-tørkle knytt godt og stramt rundt hodet for å holde alt på plass.
Og så var det "God-natt"!!!!
Jeg måtte LIGGE på disse harde torturmidlene!
"Man må lide for skjønnheten", sa mamma...
Ja, hun visste hva hun snakket om!
Men det ble inga god natt.
Morgenen etter var jeg så øm i hodet at jeg ikke var sikker på om det var mitt eget eller om det tilhørte noen andre. Og da hår-rullene kom av og avslørte et hav av krøller, da var jeg sikker på at dette hodet ikke var mitt!
Jeg troppet opp på skolen iført mamma sine gamle pumps, kjolen etter oldemor, ei handveske etter mormor og med store krøller i håret.
Hjertet hamret og dirret. Jeg var jo en helt fremmed!
Da jeg kom på skolen var de andre kledd ut i kostymer. Noen spøkelser, noen prinsesser, andre var sjørøvere og enkelte hekser fantes også. Jeg følte meg litt utilpass, og for hver gang det kom noen fra klassen og spurte:
"Hva skal du forestille?" kjente jeg at hjertet sank lenger og lenger ned i magen.
"Ei gammel kone," svarte jeg.
"Så rar du er på håret!"
"Vi har krøllet det."
Jeg har ikke vært på karneval siden.
Men jeg synes det er kjempegøy å kle meg ut!
Så det er vel det jeg gjør nå, på en måte.
Kler meg ut.
Farger håret litt lysere.
Og innerst inne må jeg innrømme:
Hjertet hopper litt ekstra når jeg skal vise meg frem med nystriglet manke....
"Friske opp fargen"....
Neida, jeg har ingen grå hår - enda. Men om vinteren så blir jeg så mye mørkere enn om sommeren, og da ser jo håret ut som det hører til på 80- eller 90-tallet: fullt av lyse og mørke striper.
Og det synes jeg ikke er så særlig fint lengre. Det VAR jo veldig stilig, med striper, da det kom - for lenge, lenge siden. Da jeg var ung. (yngre)!
Jeg husker vi satt (på omgang) både jenter og gutter - med ei plasthette på hodet, mens "kompisen" dro ut hårtuster gjennom små hull i plasthetta med en tynn heklekrok....
FOR noen smerter!!!
For det første var det ikke alle som var så netthendt med heklekroken, så man ble jo gravd nedi hodebunnen så tårene spratt.
Og når hårene skulle dras gjennom små hull i ei plasthette - - -
Milde himmel! Man måtte bruke de siste kreftene man hadde til å holde seg fast i stolen og ikke stortute!
Så skulle det blandes fikseringskrem og farge, og all denne gørra skulle smøres på disse hårtustene som stakk ut av hetta.
Så satt vi der, illeluktende og rødøyde, med blodig og brennende hodebunn, og tok tida på hvor lenge man hadde sittet.
Og vi ble så pen! Syntes vi...
At stripene ikke var like jevne, eller at noen striper startet langt nede på håret, eller at enkelte deler av håret ikke hadde fått noen striper -
det så vi heldigvis ikke.
Vi HADDE jo stripet håret!
Første gang jeg fikk gjort noe "spennende" med håret mitt var jeg 10 eller 11 år.
Mi tante klippet meg kort.
Jeg som hadde hatt hestehale eller fletter hele livet fikk nå "guttesveis".
Jeg syntes det var lett og fint, men jeg har nok savnet hestehalen....
Men første gang jeg fikk gjort noe med håret mitt for å virkelig "forandres" - da var jeg vel 12, tror jeg.
Vi skulle ha karneval på skolen, og jeg skulle kle meg ut som ei gammel dame.
Vi hadde jo ingen kostymer, og mamma hadde verken tid eller råd til å lage meg noe spesielt.
Men oldemor sin gamle, kjole i svart taft hang på loftgangen.
Den var nesten helt fotsid, og hadde mange, små knapper nedover hele forstykket.
(Den kjolen var forresten kjempeskummel om natta, om vinteren, når det var fyr i ovnen på loftgangen og jeg lå og hørte på knitringa og pipinga i flammene. Da rørte den på seg!)
Ja, jeg skulle være gammel kjerring.
Og hvilken frisyre har ei gammel kjerring?
"Gammelkjerringkrøller"!
Håret mitt ble nyvasket og mamma hentet frem hår-rullene sine. Rosa, grønne og blå hår-ruller som var laget av noe slags metall med "børste-buster" inni. Disse gikk ann å bøye. Andre ruller var av hard plast med rekker av små pigger rundt det hele.
Og så var det plastpinner, i forskjellige farger, som skulle stikkes gjennom hår-rullene etter at håret var rullet opp.
De pinnene stakk noe så grassat!
Og de stod presset hardt inn i hodebunnen, sånn at ikke rullene skulle løsne og falle av.
Så ble et hår-tørkle knytt godt og stramt rundt hodet for å holde alt på plass.
Og så var det "God-natt"!!!!
Jeg måtte LIGGE på disse harde torturmidlene!
"Man må lide for skjønnheten", sa mamma...
Ja, hun visste hva hun snakket om!
Men det ble inga god natt.
Morgenen etter var jeg så øm i hodet at jeg ikke var sikker på om det var mitt eget eller om det tilhørte noen andre. Og da hår-rullene kom av og avslørte et hav av krøller, da var jeg sikker på at dette hodet ikke var mitt!
Jeg troppet opp på skolen iført mamma sine gamle pumps, kjolen etter oldemor, ei handveske etter mormor og med store krøller i håret.
Hjertet hamret og dirret. Jeg var jo en helt fremmed!
Da jeg kom på skolen var de andre kledd ut i kostymer. Noen spøkelser, noen prinsesser, andre var sjørøvere og enkelte hekser fantes også. Jeg følte meg litt utilpass, og for hver gang det kom noen fra klassen og spurte:
"Hva skal du forestille?" kjente jeg at hjertet sank lenger og lenger ned i magen.
"Ei gammel kone," svarte jeg.
"Så rar du er på håret!"
"Vi har krøllet det."
Jeg har ikke vært på karneval siden.
Men jeg synes det er kjempegøy å kle meg ut!
Så det er vel det jeg gjør nå, på en måte.
Kler meg ut.
Farger håret litt lysere.
Og innerst inne må jeg innrømme:
Hjertet hopper litt ekstra når jeg skal vise meg frem med nystriglet manke....
 |
| Noe jeg traff på butikken vår... |
3 kommentarer:
Himmel...d e jo min sønn !!
Ja - e han ikkje skjønn!!!
Han e nydelig :)
Legg inn en kommentar