Verden er full av mennesker!

Verden er full av mennesker - og i dag traff jeg tre av dem i byen!
Og det var så godt! "Gamle" kolleger.
Smaker litt på det ordet....

Det kjennes deilig ut - litt søtt, liksom...
Det er så mye vi har opplevd sammen, så mye som vi ikke trenger snakke om når vi møtes - ordene ligger liksom under overflata, og vi vet hva disse ordene sier oss.
Positive erfaringer, frustrasjoner, diskusjoner, litt uenighet, mye enighet, masse samhold - og mye-mye glede!

Jeg er så takknemlig for mine kolleger! Både for de jeg har nå, og for de som jeg hadde på de andre skolene som jeg har jobbet på.

Tenk - hvis jeg ikke hadde hatt disse fargerike menneskene! Disse vesener på to bein, som holder meg litt tilbake i fortida, men som likevel er til stede i nåtida - og som også løfter meg mot fremtida...

Kolleger, "gamle" som "nye" - de burde hatt en spesiell dag, sånn som morsdag og farsdag. De fyller arbeidsdagen og beriker hverdagen.

Kolleger....

 

  

Værsyk

Hvordan kan man med sikkerhet si at man er værsyk?
Får man feber?
Må man kaste opp?
Eller må man tidt og ofte ta seg en tur på do?

Kanskje er det bare psyken som blir syk?
Sånn at man mest av alt har lyst til å krype ned i sofa med et pledd og bare gjøre ingenting?

Jeg ser ikke på meg selv som værsyk.
Det været som man får tildelt kan man ikke gjøre noe med.
Likevel kjenner jeg en svak irritasjon når det skifter så fort som det har gjort de siste dagene. Ikke vet man hva man skal ta på seg hvis man skal ut. Det kan være fint og oppholdsvær når man begynner å gå tur med hundene, men den lille spaserturen blir likevel en ekkel fornøyelse:
Plutselig slår han over i regn, og før man har kommet seg i hus har man også fått litt snø i "krøllene" (som jeg ikke har).

"Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær", heter det.
Hva er det slags tulling (skal ikke si det ordet jeg først tenkte på) som kom på det der idiotiske uttrykket?
Selvfølgelig finnes det dårlig vær!
Når det regner, snør, hagler og jeg-vet-ikke-hva når det egentlig skal være ordentlig vintervær og vinterføre - DA er det dårlig vær!!!

En gutt jeg hadde på skolen (dette var da han gikk i 1. klasse) sa til mammaen sin:
"Det finnes ikke styggevær, bare stygge klær", det har ho Oddny sagt....

  

Ei dør

Noen ganger synes jeg det er spennende å fabulere rundt et ord eller en ting.
Ta for eksempel ordet "dør".

Hvis vi knytter det til verbet å dø, så får det jo et veldig trist innhold.
Men om vi ser på ordet som et substantiv - som ei dør - så får ordet ei helt anna betydning, avhengig av om vi ser på det med positivt eller negativt blikk....

Å bli "sendt på dør", kan vel ikke akkurat kalles positivt.
Likedan med "Å møte ei stengt dør".
"Lukke døra etter seg"  betyr å avslutte noe, ikke nødvendig vis noe positivt - kan også bety å dø...

Når man må velge mellom flere dører - ja, da har man et problem. Velger man riktig, eller...?

Og så kan vi se på ordet positivt!
"Lukk upp din hjertedør!" Kjent (og kjær?) sang av Sputnik.
"Når ei dør lukkes, åpnes ei ny". Det er alltid ei mulighet, det er bare om å gjøre å se den!
"Å åpne ei dør" symboliserer nytenking, nyskaping, forandringer og muligheter.
Se framover, velkommen inn!

Vi kommer alle til å møte forskjellige dører i livet vårt. Noen store og tunge, som bare slamrer igjen foran deg - eller bak deg.
Noen ganger kommer vi fram til låste dører - og kanskje greier vi ikke finne nøkkelen til døra heller....!
Og så har vi de små, lyse og fine dørene som bare åpner seg for deg uten at du trenger gjøre noe som helst. De har nesten som en slags automatisk sensor som vet akkurat når du kommer!

Hvilket forhold har du til dører?

Jeg har ALDRI døra til soverommet lukket. ALDRI! Bortsett fra hvis jeg overnatter hos andre, da. Men da sover jeg litt urolig....
Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke liker å ha soveromsdøra stengt, det bare er sånn!
Og så liker jeg ikke åpne skapdører. Det er som store åpne gap!
Dører mellom stue/kjøkken passer meg ikke heller. Hvis det er ei dør der, så blir den enten stående ÅPEN eller så hekter jeg den ned! Og gjemmer den på boden eller i kjelleren....

Men døra til toalettet må jeg jo beholde.....

Mi ytterdør er egentlig kjedelig hvit. Lite spennende. Jeg likte egentlig den gamle ytterdøra bedre. Den var stygg og slitt, men den fortalte om liv.....

Prøv å se på ytterdøra di neste gang du skal gå INN i hjemmet ditt.
Hva "sier" døra di til deg?

  

    

  

Kveldsang for store jenter

(Mel.: Kvelden lister seg på tå)

Kvelden lister seg på tå
bort til kjøleskapet
Egg og laks og prim og krem
Jeg spiser litt av alle dem
Nå sitter jeg og raper...

Melk og brød i krus og fat
er så gode venner
Poteter, sild, litt kjøtt og is
jeg spiser litt av dagens ris
Så må jeg pusse tenner...

Mett og stappet, trøtt og lei
er min vei mot natten
Denne lille aftensang
gjør min kjole veldig trang
Men nå gir jeg katten....

Kvelden lister seg på tå.
Ikke vekk salaten!
Kjøleskapet skal få ro!
Natta mi den skal bli god!
Ikke røre maten!

     

Cowboy

Jeg slo på TV i dag - eller rettere sagt i dag også. Og hva åpenbarte seg på skjermen? 
SPORT!
ENDA EN DAG MED SPORT!!!

Takk og pris at vi har mange kanaler å velge mellom....

Sånn var det ikke før.
Da så vi på ALT som vi fikk lov til å se.
(Noen ganger så vi på ting vi ikke fikk lov til å se.)
Til og med "pausefiskene" satt vi og glodde på.
Og gjetta på hvilke farger de hadde, der de svømte saaaakte rundt og rundt i et akvarium.

Vi gjetta også på hvilke farger kunstløperne hadde på seg. Men der fikk vi jo hjelp av en tørr, sørlandsk stemme som leste opp:
"Hun har på seg en litt kort kjole i rosa, med paljetter som strekker seg nedover ryggen. Han har matchende tversoversløyfe."

En sjelden gang fikk vi lov til å spise middag i stua!!!
Foran TV!!!
HELE FAMILIEN!!!

Men det var bare hvis det var nyttårshopprenn på TV eller som i dag:
SKØYTELØP!

Og da fikk vi COWBOY!
Å du salige - - - da var vi nesten i himmelen....

Cowboy kunne vi spise i stua, foran TV, sittende på gulvet med tallerkenen på fanget. 
Cowboy var rett og slett brun bønnestuing med baconbiter i. Navnet fikk den fordi "dette var sånn mat som cowboyene i Amerika spiste." (sitat: pappa.)
Og alt som kom fra Amerika var virkelig flotte saker!
Og med DET navnet så bare måtte det være godt!

En periode hadde vi veldig ofte spekesild til middag. Enkelt og billig. Vi hadde flere digre tre-tønner oppe i fjøsgangen, fulle av spekesild - og saltkjøtt.
Etter ei stund med spekesild ofte til middag, så begynte vel vi barna å bli ganske så lei.
Og det gikk ikke likere enn at broren min (som er nesten to år yngre enn meg) fikk stygga til sild.
Men pappa visste råd:

Da vi skulle sette oss til bordet ga han oss streng beskjed om at vi IKKE måtte spise så mye, for denne spekesilda var veldig sjelden. Og vi hadde ikke så mye av den.
Dette var Amerikansk spekesild!

Vi kjente jo at den smakte LITT annerledes enn den vanlige spekesilda. Så vi spiste oss gode og mette, alle sammen. Broren min også.
Og hver gang senere når vi skulle ha spekesild til middag, så var alltid spørsmålet:
"Er det Amerikansk spekesild?"

Hmmm
Kanskje jeg skal lage meg Cowboy snart....

    
   

   

"Tungsinn"

Endelig er jeg på vei oppover igjen....
Og det er godt...

I mange, mange år - så lenge jeg kan huske - så har jeg i perioder vært plaget av et slags "tungsinn". 
Jeg blir så inn i margen trist og lei meg, og jeg aner ikke hvorfor. 
Og det værste er at det noen ganger faktisk er nesten "godt" å ha det vondt!!!

Nå, etter at jeg har blitt voksen, så har jeg lært meg noen "tegn" og "knep" som hjelper meg gjennom disse bølgedalene.

Jeg kan nå kjenne når mine såkalte "bølgedaler" kommer. Jeg kjenner at jeg sakte men sikkert blir mer og mer stille, jeg merker at jeg ikke greier å glede meg over små eller banale ting eller episoder. Og det er på en måte litt vondt å smile...
Aller helst har jeg bare lyst til å gjemme meg for meg selv og hele verden.

MEN 

Når jeg er klar over at jeg nærmer meg en sånn "dal", da må jeg jobbe hardt for ikke å tulle meg inn i mine destruktive følelser. Jeg må ikke tillate meg å la tungsinnet få overtaket.

Tidligere kunne disse periodene komme oftere, og som regel kunne de vare flere uker. Og da var det ikke bare-bare å komme ut av de heller. De satt lenge i...
Med tiden har dette jevnet seg ut. Det er lenge, lenge siden jeg var og "luktet" på en sånn bølgedag. Flere år, faktisk.... 

Så jeg ble litt overrumplet denne gangen.
Men da jeg endelig skjønte hvilken vei dette bar, ja - da var det bare å jobbe litt med seg selv....

Joda, jeg har hatt litt "tunge dager", og har ikke helt greid å glede meg over hverdagen denne siste uka.
Men nå har jeg fått "medisin" to dager på rad - og jeg får medisin i trippel dose i morgen:

• I går kom mi eldste datter og barnebarnet  vårt på besøk - og de hadde med seg mølje! 
• I dag har jeg vært på øvelse i Rystraumen Blæseensemble!
• Og i morgen skal jeg til byen og treffe mamma, besøke et søskenbarn av meg, og til sist hente yngste dattera mi hjem!

Jeg MÅ jo bare bli i godt humør av sånt!!!!


JA - OG DA JEG KOM HJEM FRA ØVELSEN I KVELD HADDE JEG FÅTT EN DIGER BUKETT MED ROSER + EN KURV JORDBÆR AV NOEN SNILLE NABOER SOM FIKK EN SØPPELSEKK MED DONALDBLADER OG DONALD POCKET!

Og bare for å ha det helt klart: 
Mannen min måtte få seg litt enkel men hjertegod middag i dag, siden det er (eller var - jeg ser på klokka) Valentinsdagen.

20 rosa roser!!!

Hjertepølser...

   

  

    

Ingenting

I dag har jeg ingen ting å skrive.
Hodet mitt er tomt.
Kroppen verker.
Humøret er på bånn.

Har egentlig bare lyst til å gå i hi....

 

Hårfin

Så sitter jeg her, med en gammel håndduk rundt skuldrene og med håret fullt av kjemikalier og stygge ting.
"Friske opp fargen"....

Neida, jeg har ingen grå hår - enda. Men om vinteren så blir jeg så mye mørkere enn om sommeren, og da ser jo håret ut som det hører til på 80- eller 90-tallet: fullt av lyse og mørke striper.
Og det synes jeg ikke er så særlig fint lengre.  Det VAR jo veldig stilig, med striper,  da det kom - for lenge, lenge siden. Da jeg var ung. (yngre)!

Jeg husker vi satt (på omgang) både jenter og gutter - med ei plasthette på hodet, mens "kompisen" dro ut hårtuster gjennom små hull i plasthetta med en tynn heklekrok....
FOR noen smerter!!!

For det første var det ikke alle som var så netthendt med heklekroken, så man ble jo gravd nedi hodebunnen så tårene spratt.

Og når hårene skulle dras gjennom små hull i ei plasthette - - - 
Milde himmel! Man måtte bruke de siste kreftene man hadde til å holde seg fast i stolen og ikke stortute!
Så skulle det blandes fikseringskrem og farge, og all denne gørra skulle smøres på disse hårtustene som stakk ut av hetta.
Så satt vi der, illeluktende og rødøyde, med blodig og brennende hodebunn, og tok tida på hvor lenge man hadde sittet.

Og vi ble så pen! Syntes vi...
At stripene ikke var like jevne, eller at noen striper startet langt nede på håret, eller at enkelte deler av håret ikke hadde fått noen striper -
det så vi heldigvis ikke.
Vi HADDE jo stripet håret!

Første gang jeg fikk gjort noe "spennende" med håret mitt var jeg 10 eller 11 år.
Mi tante klippet meg kort.
Jeg som hadde hatt hestehale eller fletter hele livet fikk nå "guttesveis".

Jeg syntes det var lett og fint, men jeg har nok savnet hestehalen....

Men første gang jeg fikk gjort noe med håret mitt for å virkelig "forandres" - da var jeg vel 12, tror jeg.
Vi skulle ha karneval på skolen, og jeg skulle kle meg ut som ei gammel dame.
Vi hadde jo ingen kostymer, og mamma hadde verken tid eller råd til å lage meg noe spesielt.
Men oldemor sin gamle, kjole i svart taft hang på loftgangen.
Den var nesten helt fotsid, og hadde mange, små knapper nedover hele forstykket.

(Den kjolen var forresten kjempeskummel om natta, om vinteren, når det var fyr i ovnen på loftgangen og  jeg lå og hørte på knitringa og pipinga i flammene. Da rørte den på seg!)

Ja, jeg skulle være gammel kjerring.
Og hvilken frisyre har ei gammel kjerring?

"Gammelkjerringkrøller"! 

Håret mitt ble nyvasket og mamma hentet frem hår-rullene sine. Rosa, grønne og blå hår-ruller som var laget av noe slags metall med "børste-buster" inni. Disse gikk ann å bøye.  Andre ruller var av hard plast med rekker av små pigger rundt det hele.
Og så var det plastpinner, i forskjellige farger, som skulle stikkes gjennom hår-rullene etter at håret var rullet opp.
De pinnene stakk noe så grassat!
Og de stod presset hardt inn i hodebunnen, sånn at ikke rullene skulle løsne og falle av.
Så ble et hår-tørkle knytt godt og stramt rundt hodet for å holde alt på plass.

Og så var det "God-natt"!!!!

Jeg måtte LIGGE på disse harde torturmidlene!
"Man må lide for skjønnheten", sa mamma...
Ja, hun visste hva hun snakket om!
Men det ble inga god natt.

Morgenen etter var jeg så øm i hodet at jeg ikke var sikker på om det var mitt eget eller om det tilhørte noen andre.  Og da hår-rullene kom av og avslørte et hav av krøller, da var jeg sikker på at dette hodet ikke var mitt!

Jeg troppet opp på skolen iført mamma sine gamle pumps, kjolen etter oldemor, ei handveske etter mormor og med store krøller i håret.
Hjertet hamret og dirret. Jeg var jo en helt fremmed!

Da jeg kom på skolen var de andre kledd ut i kostymer. Noen spøkelser, noen prinsesser, andre var sjørøvere og enkelte hekser fantes også.   Jeg følte meg litt utilpass, og for hver gang det kom noen fra klassen og spurte: 
"Hva skal du forestille?" kjente jeg at hjertet sank lenger og lenger ned i magen.
"Ei gammel kone," svarte jeg.
"Så rar du er på håret!"
"Vi har krøllet det."

Jeg har ikke vært på karneval siden.
Men jeg synes det er kjempegøy å kle meg ut!

Så det er vel det jeg gjør nå, på en måte.  
Kler meg ut.
Farger håret litt lysere.

Og innerst inne må jeg innrømme:
Hjertet hopper litt ekstra når jeg skal vise meg frem med nystriglet manke....

Noe jeg traff på butikken vår...

       
              

Arbeidsavtale

Etter å ha vært med en halv fot innom ryddemodus i snart 10 år, har jeg vært nødt å innrømme overfor meg selv at dette er det overhode inga hjelp i.

• For det første, så blir ingenting rydda på den måten. Rotet blir bare flytta på!
• For det andre, så går man hele tiden og tenker på at man egentlig skulle ha ryddet!
• For det tredje, så skjemmes man over alt rotet og vil ikke vise det fram til noen.
• For det fjerde, så er det vanskelig å finne alt man trenger til rett tid.
• For det femte, så er det umulig å få vasket oppi alt rotet.
• For det sjette, så irriterer det meg så grusomt!

Å - det er mange, mange flere punkter. Jeg orker bare ikke ramse opp flere, synes disse er grundige nok....

Men hva skal jeg gjøre med det?
Som alltid før?
Lukke døra og øynene og late som det ikke er der?
Det forsvinner jo ikke av seg selv....

Jeg har nå brukt "snik-motivering" på meg selv ei god stund nå:
Jeg har sett på mange sånne interiør- og opp-pussingsprogram på tv. Og jeg har fulgt godt med på program som "Ekstreme samlere" og ikke minst "Ekstremt Rot"!

Her er det gode tips å hente!!

Angående klær: 
Man skal bare beholde favorittklærne, klær man føler seg vel i, og klær man får komplimanger for.
(Jeg ser jo med en gang at jeg kan kaste eller gi bort nesten alt jeg har!)

Så skal jeg se for meg hvordan jeg vil ha det i et av rommene, og hvilken funksjon jeg vil at dette rommet skal ha.
Deretter skal jeg finne fram de tingene jeg trenger for å skape dette rommet. Resten kan kastes eller gis bort.
(Hoi!! Dette kan bli spennende!)
Enkelte ting som har veldig sterk affeksjonsverdi eller er veldig kostbare kan beholdes.

Tenk!
SÅ enkelt kan det gjøres!!

Problemet er bare at så enkelt har det egentlig alltid vært....
Nå må jeg bare begynne å gjøre noe!

Derfor har jeg laget meg en liten arbeidsavtale!
Og den skal følges.

• Innen utgangen av mars skal kjellerboden være i tipp-topp stand.
• Innen utgangen av april skal vaskerommet være rent, ryddig og perfekt.
• Innen utgangen av mai skal "roterommet" tømmes og gjøres om til garderobe.
• Innen utgangen av juni skal gjesterommet pusses opp og få et litt "gammel-romantisk" preg.
• Innen juli skal soverommet i kjelleren tømmes, ryddes og innredes til kontor/ekstra rom.
• Innen august skal vårt soverom oppgraderes.

Dette er en arbeidsavtale som faktisk skal gjelde i et halvt år!

Da er det bare å brette opp armene, sette i gang, og dokumentere resultatet rom for rom.
(Tør ikke legge ut sånne FØR-bilder. De er for grusomme!)

Et rødt, lite hus inni skogen....