Jeg liker ikke høsten, jeg.....

Det er helt sant - jeg liker ikke høsten.
Jeg har prøvd.
Virkelig prøvd.
Hardt.
Mange ganger....

-Det er så mange fine farger,
-Det lukter så friskt og godt,
-Det er så mye bær og sopp i marka,
-Fisken biter godt,
-Det er så koselig å sitte inne når det regner,
-Det er så vakkert med stearinlys og rødvin,
-Man kan kose seg sammen og spille et spill,
-Tenne i ovnen og varme seg,
-Lese ei god bok under et pledd....

I virkeligheten er det annerledes:
Løvet gulner og faller av trærne, som blir stående nakne og skriker mot himmelen.
Den grå, regntunge himmelen gjør hva den kan for å sende bøttevis med vått og kaldt regn ned i hodene og nakkene på folk før den legger seg som et tungt lokk over verden.
Det begynner å bli kaldt, klamt og ekkelt.
Og vi, disse enkle sjelene som vandrer rundt på denne merkelige planeten, vi finner fram det ene klesplagget etter det andre, som forhåpentligvis skal klare å holde oss varme og tørre.
Arbeidslysta forsvinner gradvis.
Jeg kjenner at jeg virkelig SLITER for å holde humøret oppe.
Alt er tungt og k-j-e-d-e-l-i-g.....

Neida, det er ikke høstdepresjon som er i ferd med å innhente meg.
Jeg liker bare ikke høsten!
Så enkelt er det!

Jeg har ALDRI likt høsten.
Ikke engang da jeg var barn.
Det var akkurat som om Gud og englene satt og gråt over all elendigheta her nede på jorda.
Og så sendte de høsten til oss mennesker sånn at vi skulle få angre og "betale" for all galskapen.....

Men høsten kan være fin.
Jeg vet jo det.....

Det gjelder bare å lære seg å se det store i det små....