Nå må det også nevnes at min morfar bygde båter - fem nordlandsbåter og noen andre båter også.
Min morfar (jeg er oppkalt etter min mormor og morfar, siden jeg var deres første barnebarn) hadde en spesiell forkjærlighet til en slags blå-grå og en merkelig rød-brun farge.
Mine ski fikk denne rød-brune fargen.
Og så hadde han laget til tå-bindinger. Sånne med ei kappe til å sette hælen i, og to reimer som skulle reimes over foten.
Huff-og-huff for noen bindinger!!!
Det var jo om å gjøre å reime skiene så stramt på foten at de ikke ramlet av når vi var ute og gikk på ski.
Og når jeg hadde ladder (nesnalobb) på - inni reim-bindingene - da gjorde det skikkelig vondt i tærne. Og jeg ble fort kald på føttene. Ble jo ikke mye blodgjennomstrømming i tærne....
http://nesnalobben.no/
Men jeg husker så godt da jeg skjønte at det kanskje kunne være ski inni den lange pakken....
Vi bodde på innlandet - mange, mange timers kjøring fra mine besteforeldre, som bodde ved havet. Det tok en hel dag å kjøre, og derfor var det veldig sjelden at mormor og morfar kom på besøk - eller at vi dro på besøk til dem.
Men denne jula hadda pappa kjørt til byen og hentet mormor og morfar! OG julegavene!
Jeg husker godt følelsen inni magen da jeg så den lange julegaven.
Jeg husker at jeg fortalte at jeg kanskje visste hva det var inni pakken. Men de voksne gjorde som voksne skal når barna "avslører" hva som gjemmer seg under papiret.
Det ble fort avkreftet - det var nok ikke ski, det var for dyrt. Og jeg visste så godt at vi hadde lite penger, og ikke kunne unne oss noe ekstra....
Åååå - da julaften kom - og jeg fikk pakka opp skiene....
Å - du salige...
Broren min fikk også hjemmelagde ski av morfar. Det skulle ikke gjøres forskjell på oss. Mi søster var for lita til å få ski, så hun fikk noe annet. Jeg husker ikke hva hun fikk, jeg hadde nok med å glede meg over skiene mine.
Det var nesten umulig å vente på å få prøve skiene....
Julaften gikk og 1.juledag kom.
Og enda måtte jeg vente til 2.juledag!!!
"Fordi 1. juledag er hellig, og da skal man ikke være ute å leke, og vi skal ikke dra på besøk. 1. juledag skal man være inne og kose seg!"
Etter hvert kom dagen jeg skulle få gå på ski.
Mine egne ski.
Rød-brune ski.
Og skistaver.
Bambus-staver med store, gode trinser med "ordentlig" pigg!
http://www.skrotnissen.se/prylshop/common/pic/289_204987581_img_6730-crop.jpg
Mamma reimet skiene godt på oss, og jeg og broren min ble sendt i vei for å gå på ski.
SÅ GIKK MAMMA INN!!!
OG DER BLE HUN!
HUN KOM IKKE UT IGJEN!!!!!!
Så vi ble overlatt til oss selv, skiene, bakkene og de fysiske lover....
For en opplevelse! Det var jo umulig å komme seg opp med disse lange plankene på føttene!
Og med all den innpakninga som vi hadde på oss (ull i flere lag, vadmel og stivt anorakklerret) så var det totalt umulig å stable seg opp til stående stilling.
MED planker på beina.
I djupsnø.
Med tærne sammenpresset så hardt at det gjorde vondt å bevege de.
Jeg husker jeg skreik.
Broren min skreik.
Jeg husker godt hans innbitte, røde ansikt under ei svart skinnlue (sånn som Oluf bruker) og et lyseblått strikkaskjert godt surret rundt halsen tre ganger....
Broren min var (og er enda) mye staere enn meg. Han ga seg ikke så fort, så han ble fort mye flinkere enn meg å få disse uhåndterlige trestokkene til å gjøre som han ville.
Jeg ble liggende i bakken i timesvis (kjentes det ut som) før mamma kom og tok oss inn.
Da var vi så utslitte av all "baling" og jobbing, at den såre gråten lå og lurte i halsen.
Og huset var så varmt og godt, med fyr i vedovnen på kjøkkenet, og varm middag på bordet, og radioen i stua.....
Jeg skulle ALDRI, ALDRI gå på ski mer......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar