Drømmer

Så mange drømmer vi kan ha, vi dødelige små....
Og så mange drømmer vi kan ha samtidig!
Og så mange "rare" drømmer...
Noen drømmer er gode, noen er triste, noen skjønner man ingenting av og noen husker man ikke i det hele tatt...
Drømmer.....
Jeg mener vi bruker - eller misbruker - ordet "drøm" og å "drømme".
Det blir brukt om en fantastisk hjerneaktivitet mens kroppen er i en slags avslått modus. Og da kan drømmene virkelig bli så eventyrlige og høytflyvende at dette aldri ville kunne skje i virkeligheten.
Det blir også brukt om sterke ønsker man har, noe man virkelig vil skal komme til å skje. Noen ganger får vi ønskene våre oppfylt, andre ganger - når det ikke skjer - kan vi bli sønderknuste av skuffelser og sorg.
Og så var det dagdrømmen.... et spennende fenomen, en liten flukt inn i fantasiens rike. 
Men hvor går egentlig grensene? 
En dagdrøm kan fort begynne å leve sitt eget liv, bli større og større og sterkere og sterkere til den går over til å bli "den store drømmen".
Og "den store drømmen" kan bli så altoppslukende at den innhenter deg selv i sovende tilstand - og blir da til en drøm.
Det kan også gå andre veien, at det starter med en drøm, går over i dagdrømmer til det blir ditt sterkeste ønske....
Er det kansjke derfor vi bruker ordet "drøm" om så mange forskjellige typer tankevirksomhet? Både bevisst og ubevisst?

Da jeg våknet i morges våknet jeg av en drøm. Den var så virkelig, så trist, så sår, og den rørte meg så dypt at jeg våknet av at jeg var uendelig lei meg...
Drømmen tok fram gamle følelser jeg trodde jeg var ferdig med, så jeg ble bokstavelig talt "tatt på senga". Jeg har jo skjønt at denne drømmen kom nå fordi jeg har "gammelt rusk" jeg skal gjøre meg ferdig med, og det kan man bare gjøre ved å ta dette fram, bearbeide det, og så kvitte seg med. Det er ikke noe som er gjort "i et hattefokk", ting tar tid - som det så pent heter. Men prosessen er i gang, og alt går mye bedre nå.

Men jeg har jo tidligere, opptil flere ganger, hatt drømmer som er så morsomme og komiske at jeg har våknet av at jeg lå og lo høyt!

Da ei av mine døtre var to år fikk hun ski og skisko i bursdagsgave. Hun elsket å gå på ski, og hun skulle bli skihopper når hun ble stor. Skiene hadde hun på seg både ute og inne, og hun fikk lov til å gå på ski i stua. Kveldsmat med ski på beina ble det riktig store.
Men etter hvert kom ønsket om å få skistaver....
Jeg mente at skistavene ville bli vanskelig å takle sammen med skiene, men hennes ønske var så sterkt, at til jul fikk hun skistaver i julegave.
Dere kan tro det var ei jente som ble skikkelig glad! Med barnslig stemme og tindrende øyne utbryter hun: "Åååå - eidelig stal æ og ha sistava!"  (Endelig skal jeg også ha skistaver).
Og det ble mye øving med skistavene, både med og uten ski og både inne og ute.
Og det gikk så fint!
Men så ei natt våknet jeg av av hun gråt så sårt i barnesenga ved siden av mi seg. Jeg stod opp for å sjekke, men hun sov og gråt høyt samtidig.
Jeg måtte løfte henne opp og vekke henne for å kunne trøste hennes såre hulk. Da jeg fikk henne våken og spurte hva det var (jeg skjønte jo at hun drømte) greide hun så vidt - imellom hikstene - å fortelle hva det var.  "Mamma - løva har tatt sistavan og spist dem!"
Jeg var nødt til å ta henne med og vise henne at skistavene ikke hadde blitt spist av løva, og etter ei stund greide jenta å roe seg ned og sove videre, men da med et smil om munnen.....

Drømmer.....

I have a dream".....

Martin Luthers King Jr sin 17 minutter lange tale