Noen drar til små eller store ungdomshus der det selges rømmegrøt eller grillmat. Noen griller kanskje, og noen samler venner og kjente og spiser og drikker sammen og koser seg.
Andre igjen sitter kanskje alene og tenker på så mangt. Spesielle høytider og dager kan være ekstra tunge å komme gjennom når man ikke har noen å dele de med.
Men i vår lykkerus og all glede er det lett å glemme disse, og kommer vi plutselig på at det sitter noen ensomme et sted - ja, da er det lett å skyve tanker og dårlig samvittighet på dør. Vi vil jo ikke ødelegge kosen vår!
St.Hansaften var ei veldig stor og viktig markering da jeg var barn.
Pappa laget alltid et digert bål som ble tent utpå kvelden. Mamma gjorde så godt hun kunne med de få midlene vi hadde til rådighet, men hun greide alltid å trylle fram noe godt som vi kunne kose oss med.
Brus var en sjeldenhet. Det fikk vi 4 ganger i året. Til jul, på nyttårsaften, første påskedag og på St.Hansaften.
Små, glassflasker med Solo. Tror de ikke var større enn 0,33 liter. Til høytidsdagene ble brusen nøye fordelt og målt opp i like store glass, men på St.Hansaften hendte det faktisk at vi fikk ei hel flaske alene. Og var vi ekstra heldig, stod det et sugerør oppi flaska!
Mamma var veldig flink til å få mye ut av lite. Potetgull var jo ikke noen vits i å ønske seg, det var alt for dyrt å kjøpe. Og til en stor familie på 2 voksne og 5 små, så sier det seg selv at det kunne vi ikke få. Men mamma visste råd, hun.
Hun laget potetgull selv!
En diger haug poteter (som vi dyrket selv, selvfølgelig) ble skrellet og skåret i syltynne skiver. Og disse stekte hun, lot de renne av seg fettet, og så ble de saltet.
For et møysommelig arbeid! Og alt dette i tillegg til det arbeidet hun hadde fra før!
Og så laget hun is!
Og bakte boller!
Pølser fikk vi også - til å steke på bålet.
Noen steder samles hele bygda til feiring. Enkelte er så flinke til å holde på gamle tradisjoner, og den yngre garde fører videre det deres foreldre og besteforeldre satte i gang.
Fotballkamper for barn i alle aldre, fellessang, konkurranser, bål, glede, samhold....
Så sitter jeg her og tenker - tross alle de fine opplevelsene jeg har rundt det å feire St.Hans, til tross for at mine barndomsopplevelser sitter veldig dypt inne i meg og varmer meg i hjertet - så er ikke jeg like flink til å føre slike tradisjoner videre til mine barn.
Jeg har prøvd, flere ganger, men tidene forandres og vi mennesker med. Mamma og pappa satte familien og samhold veldig høyt. De skapte ei sterk og fast ramme rundt oss barna og gjorde det hyggelig for oss som hørte til inni denne sirkelen.
De ga oss noe fundamentalt å bygge våre liv på. Og alt dette for oss barna!
For fellesskapet!
For fremtiden!
I kveld skal jeg gjøre noe jeg alltid gjorde "da jeg var ung". (Egentlig er jeg ikke gammel, og jeg har ikke tenkt å bli det heller!)
Jeg skal lage meg et lite bål - enten noen vil bli med meg eller ikke - (det høljeregner jo, og da kan man bli våt) - så skal jeg ta gress og strå og surre sammen til ei "dukke".
Denne "dukka" er ei heks, og denne heksa symboliserer og inneholder alt det negative som har vært - alle sorger man har hatt - og alt det som man ikke trenger gå å bære på i fremtiden.
Heksa skal jeg kaste på bålet, og når den er borte kan jeg løfte mitt hode og se mot framtida.....
Kanskje er det flere som har ei heks de skulle ha kastet på St.Hansbålet i kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar