I min mormors spiskammer....

Så lenge jeg kan huske har mat vært en sentral del av mitt liv. Det er jo egentlig greit, hvis man ser på mat som noe kroppen trenger for å fungere og utvikle seg. Men for meg har mat vært kos, utsettelser, belønning, straff, trøst  - - - 
Min mormor brukte mat for å samle familien.
 "Nei, nå skal vi kose oss" - da kom det mat på bordet.
Mormor var veldig flink til å lage mat - og hun hadde ALLTID noe spennende i spiskammerset sitt.

Det luktet så deilig i spiskammerset til mormor. Og det var så spennende å gå på oppdagelsesferd der inne. Småkaker hadde hun alltid i forskjellige metallbokser. Og formkaker stod ofte oppskåret på et fat med plast over. Det var skåler med middagsrester, syltetøy i store Norgesglass, sukkerbiter i ei skål, hjemmelaget saft, gjerne litt rester etter supper eller desserter - mormors spiskammers hadde ALT.
Sukker, krydder, mel, bakepulver, natron - ja, ALT!

Jeg husker jeg pleide å snike meg inn på spiskammerset hennes når hun og morfar sov middagshvil. Bare stå der og lukte og se. Lenge. Og så smake på litt av det som var der. Ikke så mye - bare litt, sånn at det ikke skulle bli oppdaget.

I "gamledager" kom man ubedt på besøk. 
(Savner de frie og uforpliktende besøkene.)
Da jeg ble eldre og plutselig kom på besøk, ble mormor alltid glad. Veldig glad. Det var åpne armer og knusende gode, varme klemmer. Kaffekjelen stod på plata på ovnen i kjøkkenet, "ding-dang-klokka" tikket høyt i stua, i hjørnet på kjøkkenet stod kjøkkenkrakken på sin vante plass. En gammel kjøkkenkrakk av tre. En helt vanlig kjøkkenkrakk. Som en trestol uten rygg.
Likevel var den ikke helt vanlig - for setet kunne løftes av, og oppi der lå det leker. Alltid de samme lekene. Ei dukke med grønn kjole, et munnspill, noen bakepulverbokser i metall, trådsneller av tre, en liten båt. . . 
Krakken rommet mange minner...
Mormor fikk det plutselig travelt. Strikketøyet ble lagt bort, radioen ble dempet, og hun begynte å lage til kaffe. Hun svinset hit og dit - og pratet og spurte og pratet litt mer. Hun hentet fram kakebokser, fat med lefser, vafler, krydderkake, smurte brødskiver og danderte på bordet. Hun storkoset seg! Og samtidig som hun plasserte så mange fat på bordet som hun greide (hun måtte flytte bort enkelte fat for å få plass til flere) så kunne mormor si: -"Og så kommer du nå, når jeg ikke har noe å by på!"

Og bordet bugnet at mat og kaker.....

Det var umulig å fortelle henne at jeg egentlig ikke var sulten, eller at jeg prøvde å ikke spise så mye.  
"Jammen litt kan du jo ta, du kan slanke deg i morgen".  Og hun var veldig redd for at vi ikke skulle spise mye. "Var ikke maten god?"
 - "Jo, det var nydelig!" Og så var det å spise litt mer. Kunne jo ikke skuffe mormor. 
Ikke mormor!

Konklusjon:  KOS = MAT.

Da jeg var barn, fant jeg fort ut at mat kunne brukes som unnskyldning eller utsettelse. Når det var på tide å gå i fjøset, enten det var morgenstellet eller kveldsstellet, så var det enkelt å si:
"Jeg skal bare ta meg ei brødskive først."
Så fikk man utsatt turen til fjøset litt - og da visste man at noe av arbeidet ble gjort, slik at det ikke var så mye som ventet...
Likedan hvis vi skulle ut og plukke stein på åkeren.  "Jeg skal bare ta meg ei skive først."
Eller vaske koppene.  "Jeg skal bare....."

Dette ble en vane (eller en uvane). Og mamma fant fort ut at jeg brukte maten som utsettelsesgrunn eller unnskyldning. Og det ble hun nok innmari lei av. Så hvis det var noe som skulle gjøres, så fikk vi alltid beskjed om å huske å spise først. Det nyttet ikke å si at jeg ikke var sulten, jeg kunne fort komme til å BLI sulten....
Så da fikk hverdagen sin rytme: Opp om morgenen, SPISE frokost, dra til skolen, SPISE lunsj, komme hjem, SPISE middag, gjøre lekser, SPISE før vi gikk i fjøset, komme inn igjen, SPISE kveldsmat....
Spise, spise, spise.....

Konklusjon:  UTSETTELSER = MAT

Første gang jeg skulle til tannlegen skulle pappa være med. Mamma hadde ikke sertifikat, og hun måtte være hjemme med mine småsøsken.  Pappa hadde gebiss oppe og ingenting nede, og jeg visste ikke at han hadde tannlegeskrekk. Vel fremme på venterommet (som luktet helt forferdelig) satt vi på hver vår stol. Litt redde, begge to.
Jeg ante ikke at pappa var kjemperedd - han var veldig flink til å skjule det. Han fikk meg heller til å forstå at dette var en enkel sak som jeg greide så lett som det.
Da jeg ble ropt inn sa pappa plutselig at jeg kunne bare gå inn selv, han trengte ikke være med. "Stor jente på 7 år" gjorde som pappa sa og gikk ganske redd inn til tannlegestolen.
Pappa fortalte etter at jeg ble voksen at han var så redd for at jeg skulle begynne å gråte, for da visste han ikke hva han skulle ha gjort. Jeg fikk mye skryt av pappa, både dengan og i etterkant.
Pappa tok seg en kjøretur mens jeg var hos tannlegen.
Og da jeg var ferdig fikk jeg min første (og eneste) gave av ham. En gave BARE til meg.
Ei diger eske med LAKRIS!!!!

Konklusjon:  BELØNNING = MAT

I voksen alder har det vært "enkelt" å bruke (misbruke) mat.  
Det går godt an å straffe seg selv med å enten spise for mye for ofte, eller la være å spise noe i flere dager.
Man kan også trøste seg med mat hvis livet er vanskelig.

Egentlig vet jeg ikke helt om jeg er sulten eller mett. Jeg kan kjenne et slags ubehag, men hodet mitt greier ikke helt å tolke hva dette er.
Og det går vel ikke en eneste dag uten at jeg tenker på mat på en eller annen måte, og det er slitsomt......

Kanskje jeg trenger noen som kan fortelle meg når man skal spise og ikke spise?

Rabarbrasyltetøy