Hjertero

I det siste har jeg hatt mye å tenke på. Ting som har gjort dypt inntrykk på meg, og som har stor betydning både i nåtida og for fremtida.
Ting som også får meg til å se litt annerledes på fortida....
Veldig personlige ting.
Og siden jeg nå engang har blitt satt sammen sånn som jeg er - så setter dette seg ikke bare i tankene mine, men også i kroppen.
I tillegg har det vært litt stress på jobb.

Plutselig sa kroppen min ifra at DETTE godtok den ikke lenger.
Og når kroppen min sir ifra - da er det bare å høre etter.

Alle symptomer tilsa at jeg skulle ha (eller være på tur til å få) hjerteinfarkt. Og siden både mamma og pappa har hatt innfarkt (pappa fikk sitt første da han var 47), så ringte jeg til legen for å høre hva han mente jeg skulle gjøre.
Jeg hadde allerede vært min halve dag på jobb, og hadde vært hjemme en snartur. Nå hadde jeg kjørt tilbake for å være med på et møte.  Men da jeg var fremme, kjente jeg at jeg skulle snakke litt med legen.
Han ville sende meg i ambulanse - men det nektet jeg på. 
"Jeg kjenner kroppens signaler - det er derfor jeg ringer dere nå - jeg kjører inn til byen selv. Det tar bare litt over en halv time fra her jeg er nå".
Veldig motvillig måtte han gi seg, og jeg kjørte inn til legevakta.
Der gikk ting hurtig for seg. 
"Jeg har ikke vondt i brystet, det er bare som om ei hand står der og klemmer til, og så er jeg kvalm og trøtt. Men jeg har vonde strålinger nedover i venstre arm."

Det kom fort en lege som tok diverse blodprøver og EKG, og jeg fikk nitroglycerin for å se om det avtok - noe det ikke gjorde.
Etter at EKG'en viste "ingenting spennende", ble jeg trillet i en merkelig, liten plast-rullestol opp til hjerte-/lunge-røntgen.
"Vi kan ikke se noe galt her".

Jeg beundrer Universitetssykehuset i Nord-Norge for deres raske avgjørelser, handlinger og informasjonen som jeg fikk - og behandlingen av meg som menneske.

Det ble innlegging på observasjonspost natta over etter en haug med prøver og tester.
Fikk også "prøve" en liten dose morfin i kanylen på handa. 
Og det klødde og svidde oppover i armen, så jeg holdt på å bli tullerusk.  Men jeg sov vanvittig godt den natta - 
opptil flere ganger....

Dagen etter ble det nye blodprøver og EKG. 
"Vi finner ikke noe med hjertet ditt, men du skal ta en belastningsprøve, så får vi se da."
Sykkelturen gikk fint (godt sykkelvær innendørs).
Legene var overrasket over mine resultater på puls, blodtrykk, hjertefrekvens og alt det andre som de registrerte.
"Du har et sterkt og friskt hjerte!"

Men plagene har jeg fortsatt - ikke like sterke som da jeg dro til sykehuset - men de er der.
Legen mente det var min fibromyalgi som hadde satt seg like ved hjertet og ga meg disse plagene og symptomene på infarkt.

Ja, det er det jeg har sagt:
"Er det ikke det ene, så er det det andre, sa kjerringa - og blødde neseblod!" 

Jeg får vel prøve å helbrede meg selv - gjøre ting som kan gi meg hjertero.....

Kunst fra et venterom