Snill Pike og Flink Gutt.
Hvorfor skal jentene være snille og guttene flinke?
Hvorfor kan det ikke være motsatt, at jentene er flinke og guttene snille?
Jeg har nettopp hatt barnebarnet mitt på besøk, og jeg må innrømme at selv jeg brukte uttrykket "flink gutt" flere ganger.
Da jeg vokste opp (for snart et halvt århundre siden) var dette helt "normalt". Jentene var snille og guttene var flinke.
Det ble til og med tydeliggjort på kopper, krus og tallerkener.
Jeg hadde min "Snill pike-kopp" og broren min hadde "Flink gutt-kopp".
Jo - jeg hadde hele serviset, men jeg husker best kruset mitt. Det hadde jeg helt fram til huset jeg bodde i brant ned til grunnen i 1987.
Kruset hadde fått seg litt hard medfart gjennom de 20 årene som hadde gått, men jeg var så utrolig glad i det kruset.
Det stod på ei hylle på kjøkkenet og minnet meg til stadighet om at jeg skulle være "snill pike".
Det er rart med sånne minner.....
"Snill pike-koppen" min greide jeg ikke få ut av hodet.
Så etter mange, mange år fant jeg et likedan krus på QXL.
Gleden stod i taket da kruset kom. Jeg kjente nesten tårene brenne bak øyelokkene, og mange bilder og minner strømmet frem.
Fra da jeg var 3-4 år og vi bodde på to rom på loftet hos mormor og morfar-
Jeg ser for meg broren min og jeg ved det lille, grå respatex kjøkkenbordet med tilhørende røde rørstoler og krakker. Der satt vi på hver vår krakk, mamma og pappa hadde selvfølgelig stolene - de var jo voksne og hadde steget i gradene sånn at de fikk ha ryggstøtte når de satt ved bordet.
Og broren min og jeg - med våre "Snill pike" og "flink gutt" kopper med melk.
Og på brødskivene hadde broren min kaviar og jeg hadde majones.
Dårlig råd forbød oss å ha mer enn ett pålegg på skiva......
(Kjenner av og til at det stikker litt når jeg legger to pålegg på skiva mi den dag i dag.)
Og da jeg var 8-9 år og broren min (som er 1 år og 8 mnd yngre enn meg) var så uheldig å knuse sitt krus.
Jeg husker jeg kjente en blanding av sorg og glede da koppen hans gikk i tusen knas. Det var litt ekkelt å kjenne den gledesfølelsen, og jeg fikk veldig dårlig samvittighet for det.
Men fryden kom jo av at jeg fortsatt hadde mitt eget krus - ikke for at hans ble knust....
Og da jeg var 17 år flyttet jeg hjemmefra og skulle bo på hybel. Selvfølgelig ble "Snill pike-koppen" med.
Men nå hadde jeg degradert den litt. Den ble ikke brukt til å drikkes av, jeg brukte den til å ha brunet fett og smeltet margarin i når jeg laget middag. Rømmegrøt-fett var den perfekt til!
Etterhvert havnet den på ei kjøkkenhylle med knapper i.
Men den stod der - og minnet meg på å være "Snill pike"!
Jeg flyttet mye att og fram denne tida. Koppen var med meg uansett. Og da jeg fikk min eldste datter som nå er 30 år (det er rart - barna blir bare eldre og eldre, men jeg er like ung!) så begynte hun å bruke min "Snill pike-kopp".
Den hadde akkurat passe størrelse og passet så godt for ei lita barnehand....
Men så - i 1987 - så mistet jeg koppen min i brann...
Jeg husker jeg stod og kikket inn i branntomta og så på det som hadde vært vårt hjem, og kunne se koppen min ligge inne i brannruinene.
Og ikke fikk jeg lov til å hente den heller.....
Nå har den nye "Snill pike-koppen" min hatt en liten pause og har stått i skjenken i stua i litt over et år.
I dag tok jeg den frem.
Nå skal den få stå på hylla over kjøkkenvinduet mitt og minne meg på at:
Jeg er faktisk ei "Snill pike"!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar