Det snør.
Og det snør...
Joda, vinteren er fin den.
Alt er så rent og fint. Særlig nå i midten av februar, når lyset er tilbake.
Men - jeg liker ikke vinteren noe særlig.
Kaldt og vått.
Og så all den snøen....
Plutselig fikk jeg slik innmari lyst til å dra på bærtur!
Kanskje er jeg allerede "helt på bærtur"?
Snakke om bærtur midt på vinteren mens snøen laver ned i uante mengder....
Alt var så mye bedre da jeg var barn....
Vintrene var skikkelig kalde, med massevis av god snø, skiturer, akebakker og snøhuler.
Og vi barna måtte være ute minst en gang pr dag.
Hvis ikke, så ble det krangling og slåssing og sure miner...
Men somrene -
*sukk*
Somrene var hærlige!
Fuglene sang i busk og kratt både dag og natt. (Litt rim må til.)
Og jeg minnes spesielt tiden mens vi gikk og venta på at den første blåbæra skulle modnes. Det var mest som en konkurranse om å finne årets første blåbær.
(Vi hadde konkurranser om det meste, vi søsken.)
"Hvem greier å spise mest rognebær uten å lage grimaser?"
"Hvem greier å drikke mest vann med nesen?"
"Hvem tør å klatre høyest opp i et tre?"
"Hvem får først melkebøtta full?"
"Hvem kan tisse lengst?"
Mange rare konkurranser som hver er verdt et helt kapittel for seg selv. Men det får bli en annen gang.
Den første modne blåbæra.
*sukk*
Søt og saftig, var den.
*sukk*
Og så stor!
*sukk*
Den var nesten et helt måltid alene!
I allefall prøvde vi å få den til å virke KJEMPESTOR.
Jeg ser det for meg:
-Små barnehender som forsiktig plukker blåbæra av lyngen.
-Ser på den.
-Kjenne sitringa i magen av å ha vunnet konkurransen.
Den første blåbæra skulle ikke spises, men klemmes mellom fingrene slik at den røde safta piplet ut. Og så kom det morsomste! Blåbæra skulle gnis rundt munnen, på kinnene, og gjerne på nesen og i panna!!!!
Nesten som indianerne brukte sin krigsmaling, sånn brukte vi årets første blåbær for å riktig vise verden hvem som fant den første....
(Jeg tror ikke mamma var så glad for akkurat denne oppførselen.)
Da det ble såpass mange modne bær at vi kunne begynne å samle, så var det å be mamma om noe å plukke i.
Deretter bar det til skogs.
Da vi var ganske små gikk turen til Bærhaugen.
Det var en liten haug like ovenfor gården vår. Den hadde både blåbær, krøkebær og gisebær, og mange timer gikk med til alle slags leker der oppe.
Når vi så fant en flekk med blåbær ropte vi fort på de andre:
"Her er det mye bær! Kom og hjelp med med å plukke!"
Og gleden ved å få bunnen av koppen dekt med små bær var enorm.
Da vi ble litt eldre ble bærturene lengre også. Da gikk vi gjerne til Blautmiddagsplassen.
Det var ei slette et lite stykke unna sommerfjøset vårt, og navnet fikk den av en av turene med "blautmiddag".
"Blautmiddag" var middag som kunne spises med skje, sånn som lapskaus, kjøttsuppe, sildgrynsuppe osv.
Mamma og pappa pakket middag, tallerkener og bestikk i en ryggsekk og det minste barnet i barnevogna - så gikk turen til skogs. "Blautmiddagsplassen" lå i akkurat passe avstand for en spasertur for små føtter, så mange middager ble spist her.
(Snakk om å spise ute!)
Som sagt, da vi ble litt større gikk bærturene opp til Blautmiddagsplassen - og da med litt større plukkekopper.
Men når vi NÅ fant en flekk med mye bær, så hadde pipa en annen lyd:
"Se så mye bær! Tvi meg for dette stedet! Ingen får lov til å plukke her!" Så var det å plukke så fort som mulig, og få mest mulig i bøtta si.
(Konkurranse, konkurranse, konkurranse.)
Da vi ble enda eldre (og mamma måtte BE oss om å gå og plukke bær) gikk turene enda lengre. Opp til Jordgamma, restene av ei jordgamme som sto ganske langt opp i skogen, eller til Storberget, et ganske høyt berg (nesten som et fjell).
Når vi DA fant store områder med bær - - - -
Da var det INGEN som sa noe i det hele tatt.
Det var om å gjøre å ikke nevne noe, men plukke så mye og så fort og stille som overhode mulig....
Jeg synes det er koselig med bærturer.
Nesten like koselig som fisketurer.
Men bærturene er faktisk best når jeg får gå for meg selv, for med en gang jeg går sammen med noen andre så kjenner jeg den urolige kriblinga i magen.....
"Hvem finner først bær?"
"Hvem greier å plukke mest?"
Konkurranse, konkurranse, konkurranse......
Det er utvilsomt mye koseligere å plukke bær enn å flytte på snø!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar