Når ei flaggstang går i bakken

Etter en dag på jobb og deretter tur til byen, med andre ord - en laaang dag - kom jeg hjem.
Trøtt.
Sliten.
Tissetrengt.
Og hadde kullsvart samvittighet for Pepsi som hadde vært aleine i så mange timer.

Ute hadde det blitt mørkt, og det hadde kommet et tynt lag med snø.
Jeg visste at det var litt is i den lille bakken fra bilen og ned mot hagen, så jeg tenkte jeg skulle gå forsiktig slik at jeg ikke ramla på vei ned.
Og så skulle jeg selvfølgelig skynde meg å komme meg på do før jeg fikk lufta hunden.

Med hendene fulle av tunge handlenett bestemte jeg meg for å fure føttene (eller "sope", som vi sier det) mens jeg gikk.
På den måten ville jeg ha full kontroll med hvor isen lå, og jeg ville dermed unngå å gli og eventuelt falle.

(Jeg er jo ikke noen "ungdom" lenger - selv om jeg til tider kan føle meg som en. Og litt stiv og strunken har jeg jo blitt med årene. Så et fall kan få større følger enn ønskelig.)

Her kom jeg altså -
I full fart -
Med hendene okkupert av tunge plastnett -
Og med dårlig samvittighet -
Og tissetrengt - - -

Jeg furer føttene nedover den islagte bakken, og alt går bare flott.

Helt til det plutselig IKKE er is lenger.
Føttene mine møtte total motstand da de traff på gress.
Tørt gress.
Og hva skjer når en kropp - stiv som en påle - kommer i full fart og så får bråstopp?

I det øyeblikket var det som om verden forsvant.
Jeg vet ikke om jeg rakk å tenke i det hele tatt.

Plutselig oppdager jeg meg selv -
Liggende på magen -
Med begge armene rett ut -
Og med handlenettene fortsatt i hendene.

Stillinga kunne minne meg om en horisontal korsfestelse.....

Det var akkurat som om ei flaggstang skulle ha brukket av nede ved festet og gått i bakken.
Stiv som en stokk traff jeg "Moder Jord".
Og når et menneske på 1,67 meter og med ca 20 kg for mye kroppsvekt kommer i god fart - og så får bråstopp - - - -
Den som er flink til å regne klarer sikkert å finne ut med hvilken kraft det var jeg traff bakken.

All luft ble plutselig trykket ut av meg, og jeg kjente lett hodepine.
Og så kjente jeg en gryende irritasjon.

Jeg skulle jo passe meg sånn at jeg IKKE ramla!
Og at jeg gikk på mage, så lang jeg var, det var jo i hvert fall ikke meininga!
Skulle jeg ramle, så var det jo BAKOVER!
Det var i alle fall DET som virket mest normalt!
(Men så er jeg vel ikke helt normal, jeg.)

Men der nede på bakken kunne jeg jo ikke ligge....

Jeg kom meg opp på et vis - øm og fortumla - kom meg på do og fikk bikkja ut.
Det var litt vondt å puste, og jeg følte at hele brystkassen på en måte var flatklemt....

I dag, to dager etter, går det mye bedre.
Det er fortsatt litt vondt å puste, og jeg har vondt både framme i brystkassen og bak i ryggen.
Å hoste må jeg være forsiktig med, så det må planlegges godt.
Ja - og så har jeg fått meg to blå knær!
Men i morgen, da er nok alt mye, mye bedre igjen!

Men for et syn det må ha vært!