Livet er mer enn bare hodepine: Mot i brystet - vett i pannen

Det er lørdagskveld.
Jeg sitter i sofaen i mitt lille, grønne hus.
Nrk1 gjør alt de kan for å underholde meg, men vinden rusker såpass hardt i parabolen at TV-signalene faller ut ustanselig.
Nei - jeg irriterer meg ikke.
I dag er det faktisk 13 dager siden jeg sist hadde TV'n på.
Nei - jeg trener ikke på å ikke se på TV.
Og jeg har ikke gitt meg selv TV-nekt heller....
Men det har faktisk ikke vært tid til å se på TV.
Og ikke har jeg hatt trang til det heller.
Og radioen har jo stått på, så jeg har ikke savnet lyder heller....

Det har virkelig vært to uker spekkfulle av opplevelser.
Plutselig kjøpte min kjære og jeg oss et hus!

Vel - plutselig og plutselig, fru Blom.
Sitat:
(Uttrykket var opprinnelig «piller og piller, fru Blom». Det stammer fra Alex Brinchmanns lystspill «Karusell» (1940). Aase Bye spilte fru Blom. Uttrykket sto opprinnelig ikke i manuskriptet, men ble tilføyd av Per Aabel under en av prøvene.)
http://ordoguttrykk.blogspot.no/2006/08/hvem-er-fru-blom.html

Vi hadde jo bestemt oss for at han skulle selge sitt hus, og jeg skulle selge mitt hus. Så skulle vi kjøpe oss et hus sammen.
Joda - joda -
Rekkefølgen ble kanskje litt annerledes enn vi hadde tenkt:
Nå eier vi TRE hus!!!
(Derav overskrifta "Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og arme")

Han har pakket, og kastet og ryddet og styrt, og har hatt visning på sitt hus.
Nå har jeg holdt på med det samme, og i går kom fotografen hit og tok masse bilder.
Jeg fikk jo en veldig bra takst på huset mitt, og har bare fått positive kommentarer på hvor koselig huset mitt ser ut.

"Hvorfor skal du flytte, du som har fått det så flott og koselig?"

Tja - det er noe med dette jordiske.....

For nesten 30 år siden flyttet jeg inn hos min kjære. Den gang varte det bare litt over et halvt år, men jeg husker godt den følelsen av å bo i en annens hjem.
Jeg kunne liksom ikke flytte på ting eller skape den stilen som jeg ville ha - ingenting av det som var i huset var mitt....
Og nå har vi prøvd at min kjære liksom skal flytte inn hos meg.
Jeg vet at det ikke er helt enkelt. Hverken for han eller for meg. Jeg er jo vant til å ha mine ting der de alltid har vært, og for han blir det kanskje litt som å snoke og rote når han prøver å organisere det slik han syns det burde være....

Nei - vi ville begge to ha noe sammen.
Starte helt på nytt, på en måte.
Der vi i lag kan skape noe felles - på likt grunnlag og med samme mål.

Jeg kikker meg rundt i huset mitt......
Et veldig koselig hus....
Jeg har alltid vært glad i dette huset, det liksom legger armene sine rundt meg og "passer på"....

Men nå er det noen andre som skal få lov til å oppleve dette lille, grønne huset i Småttet.

Får håpe de passer på huset, slik jeg har passet på det.
Og så håper jeg at huset vil passe på de nye eierne, slik som det har passet på meg......