En iskald vinterkveld

Noen ganger - 
mens livet bare ruller videre - 
så drypper det små, små øyeblikk ned i hjertet mitt.
Disse ørsmå øyeblikkene - 
livet er fullt av sånne øyeblikk - 
disse bitte-bittesmå brøkdelene i mitt liv er som pustepauser i hverdagen og balsam for sjela.

De var kanhende ganske små i det øyeblikket jeg opplevde de, men nå har de blitt store, varme, myke og deilige.
Mange ganger - 
når disse små dryppene treffer meg - 
så lander de litt sånn "hist og her". 
Noen ganger treffer de meg i hodet - 
da tenker jeg litt på det jeg opplevde den gang - 
og så forsvinner de igjen. 
Like fort og plutselig som de kom.
Andre ganger er det bare så vidt at jeg kan fornemme disse øyeblikkene -  
og jeg gir meg selv ikke tid til å stoppe opp og minnes.

Og noen ganger - 
som i dag - 
så treffer disse ørsmå, nesten umerkelige øyeblikkene midt i hjertet.


Jeg fikk plutselig opp bildet av meg selv, da jeg gikk tur alene, seint, seint ei vinternatt.
Jeg tror jeg var 17 år, og var "på julebesøk" hjemme hos mamma og pappa. Det føltes litt som å være på besøk, for jeg hadde flytta på hybel denne høsten, og mamma og pappa og søskenene mine hadde flyttet de også.
Her gikk jeg, alene seint ei natt.
Månen lyste opp den smale grusveien.
Jeg hadde gått et lite stykke, så det var ingen naboer å se. 
Ingen biler å høre.
Den eneste lyden var bølgene som slo forsiktig mot steinene i fjæra.
Det luktet tang og salt.
Og kulda beit lett i nesa.
Jeg skulle ikke gå så langt, men oppdaget etterhvert at jeg hadde kommet et godt stykke.
Ingen andre lys enn månen og stjernene.


Da så jeg det.
Et fantastisk stjerneskudd.
Stort og klart.
Jeg kunne følge det med øynene.

Plutselig kom jeg på noe jeg hadde lest i ei bok:
-Hvis du ser et stjerneskudd, og ønsker deg noe samtidig som du følger det med øynene, da må du ønske deg noe.
Og hvis du ikke forteller dette ønske ditt til noen, så vil det gå i oppfyllelse.

Denne profetien er nok sann.
Jeg har opplevd det.

Jeg ønsket meg et godt liv - - - 
Og det har jeg virkelig fått!!      

Jeg hadde en fantastisk nabo, kollega og venn som dessverre gikk bort så alt for tidlig.
Han lærte meg noe som har vært veldig viktig for meg i ettertid - og jeg er han evig takknemlig for denne innsikten han ga meg....

Han fortalte meg at han med jevne mellomrom brukte å "stoppe tiden".
Uavhengig av hvor han var eller hva han gjorde, så kunne han stoppe opp, kjenne på følelsen av å være akkurat der og da. Kjenne etter hvordan det lukter, høre på lydene, føle på følelsen inni seg selv.
Så kunne han ta frem disse øyeblikkene når han trengte det. Han kunne gå tilbake og kjenne på hvordan han hadde det akkurat da. Hvilken følelse det ga ham - og han fikk en liten pustepause i en ellers så hektisk hverdag.

"Oddny, det er viktig å stoppe opp innimellom - og virkelig kjenne på det å leve!"

Jeg gjør det ofte, jeg. 
Stopper tiden. 
Fanger øyeblikket.  
Har vel egentlig alltid gjort det, 
men har ikke vært klar over det.

For meg er dette akkurat som å fotografere....
Ikke med fotoapparat.

Jeg fotograferer med sjela mi....

Et øyeblikk med oldemorlykke...